I Framtid i Nord av 25 november 2023 står sjefen for Kvääniteatteri, Frank Jørstad, fram og hetser sin sambygding Rune Bjerkli, som er generalsekretær i vårt forbund, Kvensk Finsk Riksforbund. Særlig raljerer han over klesstilen. Ifølge Jørstad går Bjerkeli rundt i «penskjorta» og bærer mobilen sin i ett «pistolhylster». «Er han bevæpnet», påstår Jørstad at han tenkte, og framstiller smilende og blide Bjerkeli som noe i nærheten av en mulig drapsmann.

I tillegg forteller han at Bjerkli har gått kledd på denne måten også på en festival i Finnmark sist sommer. Jeg ble ikke redd, sier Jørstad, men andre har blitt det, og kvier seg for å gå på møter hvor Bjerkli deltar. Nivået over denne bakvaskelsen er på et så latterlig lavt nivå at det hele kunne vært forbigått i taushet om utspillet ikke hadde kommet fra en sjef ved et norsk teater med støtte over statsbudsjettet.

Hva verre er, av underteksten går det fram at det er ikke er mobilveska til Bjerkli de er redd, men hans meninger, som de ønsker fjernet fra det offentlige rom. Det gjør at saka før en dypere og alvorligere dimensjon. Det er holdninger som er en trussel mot vårt demokrati. I Norge har vi rett til å kle oss som vi vil, uten å risikere hets. Er det ikke lovforbud mot å mobbe sine medmennesker på grunn av utseende og/eller klesstil.

Særlig ille er det i dette tilfellet når motivet virker å være å mobbe en meningsmotstander til taushet. Bjerkli gjør en god jobb, både for kvensaka og for forbundet, men Jørstad er av en annen mening, skjønner jeg. Hvorfor ikke Nordreisa Finske Teater? Bakgrunnen for saka er at for halvannet år siden, i mars 2022, mottok vi i Kvensk Finsk Riksforbund (KFR), en invitasjon fra Kventeateret om å komme på ett møte i Nordreisa og gi innspill. Bjerkli møtte på våre vegne.

Når teatersjef Jørstads kommenter at han ikke skjønner hva vi gjør på et møte siden vi er kritiske, så forteller det at han forventet at vi skulle komme for å fortelle at vi er enige med ham. Det er en forventning som ikke hører hjemme i det norske demokratiet. Det kan ikke aksepteres at en medarbeider som møter på et arrangement vi var invitert til, blir trakassert bare fordi han har synspunkter som avviker fra arrangørens. Bjerkli anførte i møtet at det finnes langt flere i Norge som kan det finske språket, slik at teateret også burde inkludere finsk.

Dette ble bestemt avvist av teatersjefen: «Vårt teater skal uansett foregå på kvensk» slo han bombastisk fast og mottok applaus fra de andre møtedeltakerne som etter dette kraftutspillet så på den nytilsatte teatersjefen som en handlekraftig mulig redningsmann for det sterkt truede kvenske språket. Hvorfor kalles det Kventeater når realiteten er at de medarbeideren som skal stå for de «kvenske» replikkene alle snakker finsk, enten fordi de er fra Finland eller fordi de har studert finsk.

Ville det ikke vært mer naturlig å kalle teateret for Nordreisa Finske Teater? Realiteten som Jørstad må forholde seg til, er imidlertid at selv om han inkluderer finsk i teatrets arbeid og målsetninger, er det i dagen situasjon ikke mulig å få til et teater på kvensk i Norge. Dette har ikke bare sammenheng med mangel på kvensktalende skuespillere, men først og fremst fordi det ikke lengre finnes tilstrekkelig mange finsk og/eller kvensktalende personer rundt om slik at man kan klare å få et teaterpublikum. Om teaterstykket er på kvensk, et språk publikumet ikke forstår, faller vekselvirkningen mellom scenen og salen bort. Dermed blir også en av de vesentligste sider ved teateropplevelsen borte.

Kvenfinner i Norge, som ønsker en teaterkveld på eget språk må fortsatt reise til Finland for å få det. En teaterkveld med Kventeateret er og forblir en norsk teaterkveld. Mellom barken og veden Jørstad har overfor politikerne i Oslo klart å selge inn tanken om et kventeater som skal spille på kvensk. Det kan være relativt enkelt å forlede en utenforstående nede i Oslo til å tro at det bare er å bevilge penger til Kventeateret, så har vi innen kort tid et teater hvor handlingen foregår på kvensk. For en utenforstående er ikke så helt enkelt å skjønne at Kventeateret på kvensk ikke er mulig og da er det kanskje ikke nødvendig å nevne det heller.

For å tilsløre denne situasjonen, Kventeater blitt nødt til å gå over til å spille på norsk. Kventeateret er blitt til et norskspråklig teater som forbruker kvenske midler fra statsbudsjettet på bekostning av bedre måter å revitalisere språk og kultur på. Jørstad sitter nå inneklemt mellom barken og veden. Han har lovd både myndigheter og publikum å skape et kvensk teater, noe som altså er umulig å gjennomføre. Et teater som spiller på norsk er ikke lengre kventeater, men et norsk teater. Før eller siden ramler korthuset sammen og realiteten kommer for dagen. Det er forståelig at denne situasjonen skaper frustrasjon og tankene til teatersjefen har lett for å komme på avveier.

Er det frustrasjonen over dette som nå har vokset til et nivå hvor han velger å gå til personangrep på Bjerkli og hans klesdrakt fordi Bjerklis forutså allerede i mars 2022 hvordan det kvenskspråklige teaterprosjektet ville ende. Man skal lete lenge før man finner et klarere eksempel på det «å ta mannen i stedet for ballen». Innholdet i kvensk kultur

Jeg er såpass godt voksen at jeg husker den kvenskfinske kulturen i Norge, slik den framstod på 1900- tallet. Det vil si jeg levde i den perioden som danner grunnlaget for de forestillinger vi har om den kvenske kulturen. Det var en kultur hvor gruppemedlemmene behersket finsk og brukte finsk i intern kommunikasjon. De behersket ofte to-språk, norsk og finsk, tilnærmet like godt. De var fult ut tospråklige. De brukte finske bibler, katekismer og salmebøker. De leste finske aviser og lyttet på finsk radio.

Senere kom også finske TV-sendinger inn som en del av kulturen. Tonespråket i musikken de sang og spilte var finsk. Sangene og visene hadde finsk tekst. Fortellinger, eventyr og folkelig visdom nedfelt gjennom ordspråk og fyndord, hadde finsk språkdrakt. Den immaterielle kulturen, forestillingene var fra den gamle finske folkekulturen. Hadde man kontakt med de norsktalende kunne man snakke norsk, men så fort man var for seg selv igjen, gikk det på finsk. Det var denne kulturen, en gruppe aktive kulturforkjempere, jeg var en av dem, gikk i gang med å revitalisere og videreføre på 1970-tallet, og det er denne kulturen KFR som organisasjon arbeider for å revitalisere.

Dette betyr ikke at alle medlemmene i vår organisasjon alle er språkbrukere, men det betyr at vi arbeider for å ta opp igjen de språklig og kulturelle ferdigheter og tradisjoner som kvenkulturen inneholdt og fortsatt inneholder. Den kulturen de gamle hadde og som ble kalt kvenkultur, var knyttet til finsk. Slik var det i Skibotn. Slik var det i Nordreisa. Det var aldri snakk om at språket skulle hete kvensk før utpå 2000-tallet. Jørstad påstår at vi er imot kvensk. Det er vi ikke. Vi lar de som måtte ønske å holde på med det nye kvensk språket, holde på med sitt. Vi konsentrer oss om finsk, slik våre forfedre gjorde.

Han legger til at vi også er imot kvensk kunst, noe som heller ikke stemmer. Hvorfor og hvordan skulle vi være imot kunst nevner han ikke. Riksfinsk som skjellsord Jørstad benytter også anledningen til å skjelle ut vår organisasjon og hevder at vi er «finskpatrotisk» og satser på «riksfinsk». Derved spiller han på norsk nasjonalisme og fremmedfrykt fra 1930-tallet. Et uheldig kapittel i norsk historie som førte til at en god del, ellers fornuftige norsk ungdommer, ble forledet til å innbille seg at de var germanere, spradet omkring i lærstøvler og uniform, følte seg høy på pæra, og trodde de var bedre enn andre vanlige nordmenn.

Det er ikke noe som heter «riksfinsk». Ordet er et propagandauttrykk inspirert av norske ultranasjonalisters kamp i mellomkrigstida for at norsk bokmål skulle kalles norsk riksmål. Navnet på det finske standardspråket er yleiskieli, som betyr fellesspråket. Det finske fellesspråket er ikke gjennom navnet knyttet til den finske staten, slik norsk riksmål var. Det framhever fellesskapet mellom talere av ulike varianter av finsk, og brukes av finske folk ikke bare i Finland, men også i Sverige, Russland, Estland og Norge. Vårt arbeid med revitalisering av den opprinnelige kvenkulturen er bygd på ønsket om å føre videre den finske kulturen vi hadde i våre bygdesamfunn og delvis fortsatt har.

­­

HVA MENER DU? Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening.

Send ditt innlegg til nyhet@framtidinord.no