Det er tidlig høst i Lyngsalpan. Enda er beitegraset grønt langt opp i høyden av fjellene, og sauene beiter seg oppover under snø og isbreene. Lyngsalpan er også kartlagt til å være av landets beste beiteområder. Det er dette som kalles for å utnytte utmarka for å produsere førsteklasses Alpe og Lyngenlam, som er med på å opprettholde matsikkerheten og matforsyningen for beboerne.

Det er bestemt av Stortinget at vi både skal ha rovdyr og beitedyr i Norge. Troms og Finnmark fylke er delt opp i A og B soner, der B-sonene skal være prioritert for beitenæringen. Der skal ikke være ynglende rovdyr, og om det kommer rovdyr angrep skal det være lettere å få fellingstillatelse, siden beitedyr prioriteres.

Sitat « I forvaltningsplanenes prioriterte beiteområder kan rovvilt felles selv om bestandsmålet innenfor prioritert rovviltområde ikke er oppfylt. Dette betyr blant annet at rovvilt utenfor vedtatt rovviltområde skal kunne felles selv om bestandsmålet ikke er nådd innenfor området. I prioriterte beiteområder skal foretakene kunne påregne at rovvilt ikke vil være til hinder for tradisjonell drift med sau på utmarksbeite og reindrift.

Dette innebærer at rovvilt som vandrer inn i disse områdene, og som utgjør en potensiell skade for beitedyr, raskt skal kunne tas ut gjennom kvotejakt, lisensfelling eller ved ekstraordinære tiltak. En forutsetning for slik felling er imidlertid at det ikke finnes andre tilfredsstillende løsninger, og at slik felling ikke truer den aktuelle bestands overlevelse.”

I Lyngen har det dette året vært observert flere gauper. Det har vært i alle fall 3 dokumenterte døde lam til gaupe, samt flere reinkalver. Det er søkt om, men det er ikke gitt noen fellingstillatelse. Dette særlig begrunnet i at bestandsmålet for gaupe ikke er oppnådd i Troms og Finnmark. Dette på tross av at rovdyrforliket sier at bestandsmålet ikke skal hensyntas vesentlig ved tildeling av skadefelling i B-soner.

I stedet går staten inn med midler, forebyggende og konfliktdempende midler (FKT), for at bøndene skal sanke sauene sine tidligere fra fjellbeite og ned på innmarksbeite, et beite som i år er veldig dårlig på grunn av tørkesommeren. Nedsankingen skjer fra 20 aug, og da gjenstår enda ca. 3 uker av en normal beitesesong i alpelandskapet.

Dette skjer for å hindre ytterligere rovdyrtap, i et område som skal være prioritert beitedyr. En næring som har benyttet seg av de rike utmarksresursene, blir tvunget til å legge om den drifta som har vart i generasjoner. Den verdifulle høstbeitingen må forkortes selv her hvor det skal være tamme dyr på beite, og ikke rovdyr. Dette er ikke en bærekraftig forvaltning av primærnæringene som baserer sin drift på nettopp utmarksbeite om sommeren.

Eksemplet overfor fra Lyngen, er en beskrivelse av situasjonen som også mange andre innenfor beitenæringene i fylket vårt erfarer. Når man i tillegg erfarer at mange bønder ser seg tvunget til å legge ned driften innenfor A-sonen, forverrer det bare situasjonen for de bøndene som enda drifter i B-sonene, siden rovdyrene som erfaringen viser ikke leser en sonegrense på et kart, men vandrer dit hvor det er mat å finne.

Det at det er satt et så høyt bestandsmål på rovdyr generelt og gaupe spesielt i Troms og Finnmark er spesielt. Her er ikke mange naturlige byttedyr, men desto flere rein og husdyr. Man kan jo spørre, hva skal rovdyrene leve av den dagen det ikke lengere finnes husdyr å spise? Kan Stortinget da opprettholde det høye bestandsmålet i vårt fylke, eller er bestandsmålet basert på at vi nettopp har så mye tamrein og husdyr her?

Det er en uholdbar situasjon for bønder og reineiere i fylket, noe må gjøres med den feilslåtte rovdyrforvaltningen i landet vårt.