De såkalte sentrumspartiene var definert som en blokk og skulle da med sitt snever parlamentariske grunnlag danne et regjeringskollegium. Altså, et enhetlig politisk fellesskap. Med relativt ulike basisverdier, ulik historie bakgrunn, ulike velgermasser, ulike partipolitiske mål og strategier etc., ble nærmest ordet «ulikhet» et begrep som karakteristerterte denne regjeringen. Så da bonden og statsministeren Per Borten, ble spurt om hvordan regjeringsforhandlingene artet seg, svarte han at det var som å bære hesjestaur.
For de av oss som har vokst opp på et småbruk, var metaforen ikke til å misforstå: Det sprikte i begge ender. Det er ikke enkelt å bære lange hesjestaur slik at de ligger parallelle under god kontroll i favnen til bæreren. Slik er det vel også å samle ulike parti ved et kommunevalg slik at dette fellesskapet evner å stå fram som en solidarisk enhet? Det å lage en konstellasjon av vanlige politiske parti innenfor samme parlamentariske blokk er jo etter boka, som det heter, men noe annet blir det når man har å gjøre med bygdelister og engere interessesammenslutninger rundt helt spesielle saker av lokal karakter.
Med å sikre seg ordføreren på et så mangfoldig politisk grunnlag, kan det bli ytterst problematisk for partiene å innfri de løftene de gikk til valg på. Siden sakskomplekset spriker til alle kanter, må den nye ordføreren rette inn rekkene og få alle til å marsjere i takt. Staurstabling i favnen og bæring videre må gjøres nennsomt for så å skride forsiktig videre i et noe uryddig terreng. Det er vel forhandlingene mellom partene i forkant, hestehandlene, som sorterer ulike krav og ønsker slik at man kommer fram til en felles politisk plattform for neste periode.
Så her må det åpenbart mye diplomatisk kløkt til for å komme til en felles forståelse innenfor en enhet som spriker mht. ideologisk forankring, samfunns- og menneskesyn samt politiske målsettinger av ulik karakter innenfor forvaltningsområder som næringsutvikling, sosial- og helsepolitikk, samferdsel, utdanning, kultur etc.
Så den interne integrasjonen som må til for å bygge et omforent og solidarisk fellesskap, blir en prosess som kan sammenlignes med brøkregning der mange uensbenevnte brøker skal bli mere entydig ved å finne en fellesnevner. Dermed blir forhandlingene partene imellom selve faktoriseringsprosessen, en prosess som vel også inneholder bruddene brøker i form av bygdelister / engere interessesammenslutninger, også kalt politiske nomader med flytende lojalitet og med fokus primært på sine fanesaker ved valget. Enkelte kommentatorer sier at de er så opportunistiske og fragmentariske i sin politiske orientering at det truer de store sammenhenger og kontinuiteten innenfor en helhetlig kommunal forvaltning.
Når det er sagt, er slike politiske grupperinger ytterst legitime innenfor et demokrati. De står der som opponenter til det bestående, en reaksjon mot de etablerte og styrende politiske parti når de ikke vil sette en politisk dagsorden, som etter deres mening, ikke avspeiler viktige eksistensielle behov i deres hverdag. Når man ikke når fram med sitt syn verken gjennom utformingen av partiprogram før valgene eller som valgt politiker innenfor et parti i valgperioden enn si gjennom dem man har stemt på ved forrige valg, blir det for et samfunnsengasjert menneske naturlig å organisere en fylking som vil hegne om viktige saker i sine nærmiljø.
Med bakgrunn i dette gratulerer jeg min tidligere sambygding, Eirik Larsen, med ordførervervet i Lyngen kommune. Han er jo som de fleste av oss andre fra lokale bygdesamfunn, vokst opp på et småbruk i en tid der høyonna var preget av hesjing, så han mestrer nok også kunsten å bære staur. Lykke til med den interne integrasjonen som skaper et sterkt kommunestyrekollegium, et lag som spiller godt sammen for å skape en positiv utvikling av Lyngen kommune.
Epilog:
Noen hevder at et kommunestyrer uten et tydelig «blokk-flertall», men med en besetning bestående av representanter fra mange ulike lister ved valget, er å betrakte som et multikulturelt politisk miljø som disponerer for utvikling av et ad-hoc-krati. Altså, et beslutningsorgan som styrer etter innfallsmetoden betinget av mangfoldets mer eller mindre spontane saksfremlegg. Dermed blir forutsigbarheten i de politiske prosessene svekket siden de prioriterte områder i gjeldende strategiplan kommer ut av fokus.
Dette blir som forholdet mellom et slabberas der dialogen drives fram av deltakernes mer eller mindre tilfeldige innspill, og et møte med en agenda der man diskuterer strukturert fra sak til sak. Begrepet «polsk riksdag» brukes jo om møter som er helt ute av styring.
Personlig er jeg ikke redd for at erfarne politikere skal miste den parlamentariske kontrollen i formelle møter med en tydelig dagsorden som utløser saklige prosesser som munner ut i omforente og bindende vedtak. Samtidig vet jo mindretallet, de som ikke vant frem med sitt syn i sak, at de er forpliktet til lojalt å følge opp de vedtak som fattes. Dette krever profesjonalitet, et begrep som gjerne utvikles erfaringsbasert gjennom organisasjonsarbeid. Så kommunestyret er også en læringsarena for nye og urutinerte politikere.
Uansett parti- eller listetilhørighet, så er jo kommunens strategiplan det kartet man skal navigere etter når de ulike poster skal behandles, veivalget kan man være uenig om, men hensikten i betydning å realisere strategiplanens målsettinger, må det være enighet om.
Kommunens budsjett og strategiplan med et sett av virksomhetsplaner for de ulike forvaltningsområder, er både styrings- og et premissdokument. Det å opptre med lojalitet i relasjon til disse dokumentene, motvirker – iallfall rent organisasjonsteoretisk – utviklingen av et ad-hoc-crati preget av tilfeldigheter og kortsiktige løsninger.
HVA MENER DU? Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening.
Send ditt innlegg til nyhet@framtidinord.no