Kvænangen kommune får som mange andre kommuner inntekter gjennom blant annet oppdrett og kraft. Også rammeoverføringer fra staten er med å bidra her. Det gjør at vi har midler til tiltak som ellers ikke har vært mulig å iverksette.
Vi som nå har vært med i politikken en stund, har ikke bestandig hatt det samme utgangspunktet når budsjett og økonomiplan skulle utarbeides. Det har vært mange tunge prosesser, der vi enkelte år har måttet ta ned mange millioner.
Enkelte perioder huskes riktig godt, her tilfeldig valgt perioden fra 2001 til 2005, da Høyres Erna Solberg var kommunal og regionalminister. Det var Bondevik 2 regjeringen, utgått fa Høyre, KrF og Venstre. Da var kommunene sulteforet og hadde store problemer med å opprettholde tjenestetilbudet.
At det stod dårlig til, kan blant annet illustreres med at i 2001 var 81 kommuner på Robek, i 2003 108 og i 2004 118 kommuner. I 2021 var 18 kommuner på Robek. Og pr. november i år 14. Det går bedre.
Selv om klagestormen fra datidens høyreordførere runget mot hovedstaden var det til ingen nytte. Lokalpolitikerens bønner, ble like lite hørt da som nå. Ja, vi har gode tider i den kommunale økonomien også her i Kvænangen. Den uttalte kritikken fra enkelte om det motsatte, er i stor grad helt uberettiget, etter mitt syn.
Kommunene er gitt en pott. Det er hvordan vi skal dele dette, det hele handler om. Hvilket tjenestetilbud vi ønsker, og på hvilket nivå. Og det er det opp til oss, kommunepolitikere å avgjøre. De som velges av folket hvert fjerde år. Ikke Støre og Vedum. De har fått ansvaret og skyld for andre ting, slik en jeg traff her forleden sa det.
Og han ramset opp, dyrt drivstoff, høy strømpris, lite vann i magasinene, dårlig klimaavtale fra Egypt, lite sne til jul, glatte veier, mørketid og mye mer. Det var ikke måte på. Jeg prøvde å få fram noe positivt som gratis barnehage i tiltakssonen, men det mente han ikke gjaldt alle, bare familier med barn og ingen andre.
At jeg sa at bøndene hadde fått en milliard for å sikre eget lands matproduksjon falt også på stengrunn, da han ikke drakk melk og spiste sjeldent kjøtt. Skulle man nå på slutten av året våge å evaluere oss selv politikere, vil det kanskje høres slik ut.
Det er kanskje ikke bare de store investeringene i infrastruktur et høyt og tjenestetilbud som skaper bolyst og trivsel. Det store, det som ruver, har vi som kommunepolitikere et relativt godt blikk på. Det vi kanskje i mindre grad har fokus på, er de små ting i hverdagen
Ting som kan virke uskyldig for noen, men som for enkelte kan være vesentlig for trivsel og livsglede. I det har vi også et ansvar. Et ansvar som som gjerne kan bli bedre ivaretatt av oss ombud og politikere. Og den kommunale økonomien er i dag slik, at prioriterer vi rett, har vi råd til begge deler.