Anki Gerhardsen sier i en debatt i NRK Nordland at folk er lei av å måtte stå i skammekroken og at folk er frustrerte av å måtte være bærere av norsk skyld. At man er lei av rollen som «fornorskeren» og at mange ikke har vond vilje når det gjelder det samiske. Jeg vil understreke at sametingsrådet ikke ønsker at noen skal stå i skammekroken. Tvert imot vil vi at alle skal løftes ut av fornorskningsskyggen, men dit kommer vi bare om vi i fellesskap forholder oss både til historien og nåtiden.
Mange av oss er leie av rollene fornorskningen har gitt oss. For eksempel rollen som fornorsket, eller et offer for fornorsking. Det er nok mange sjøsamer som gjerne skulle kunnet sitt eget språk, og det er også mange som tørster etter å bli sett som same av det samiske samfunnet, lokalsamfunnet og storsamfunnet.
Nordlys-kommentator Maja Sojtaric på sin side vil snakke mer om samer som ikke står på barrikadene, samer som ønsker kraftutbygging, samer som har vanlige jobber, og som kanskje ikke vektlegger vitalisering av samisk språk og kultur. Dette kan hun som politisk redaktør i Nordlys gjøre noe med, ved at avisa hennes kan skrive mer om samer i ulike situasjoner, og ikke bare tegne stereotypiske og konfliktdrivende bilder.
Nå skal Sametinget behandle Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport, og jeg mener det blir den viktigste saken i Sametingets historie. I Sametingsrådet har vi skrevet 8 plenumssaker blant annet på bakgrunn av de 700 personlige historiene som er fortalt til kommisjonen, og de 86 høringssvarene vi har fått fra det samiske samfunnet. Vi kommenterer alle kommisjonens forslag, og foreslår også egne tiltak, hvorav mange har blitt foreslått i høringen vår. En viktig del av saksbehandlingen er å erklære samenes solidaritet med kvener/norskfinner og skogfinner.
Saken om menneskelige omkostninger er en sak jeg syns har vært særskilt tung og krevende å innstille til plenum i. Hele rapporten er vanskelig lesning, og selv om vi gjerne ville ha presentert saker der vi trøster, ser fremover og lindrer - så er det er faktum at folk har opplevd store tap, fremmedgjøring og usynliggjøring gjennom en hard fornorskningspolitikk. Det er dermed ikke mulig å legge frem saker som mildner eller demper konsekvensene av fornorskningen, selv om jeg registrerer at mange diskuterer gjenreising etter andre verdenskrig og generell velferdsutvikling som en del av dette.
Som sametingspresident er jeg opptatt av at Sametinget må gjøre vedtak som svarer på det både vitner, høringsinnspill og ikke minst ekspertene i granskingskommisjonen beskriver. Og det som har skjedd er politikk som har medført et stort skadeverk, som har gått på enkeltmennesket løs i form av tap av språk, kultur, rettigheter og muligheter. Noen tapte også muligheten til å få vokse opp hos egne foreldre, mens andre ble sendt til spesialskole uten faglige utredninger.
Svært mange beskriver en følelse av å ikke høre til. De som er i en prosess med å ta tilbake sin samiskhet, kan føle forventninger om å være same på en slik eller sånn måte. Mitt svar til dette er at alle forvalter sin egen samiskhet, og at det ikke finnes bare én måte å være same på. Vi har nemlig alle en soleklar rett til selv å få forvalte vår egen samiskhet. Men det må skje med støtte og hjelp fra samfunnet.
I den nyeste utgaven av ukebladet KK beskriver Mari Boine, selve dronningen av Sápmi, hvordan hun som ung var et skjelvende aspeløv som ikke turte å heve stemmen. Til og med Áillohaš, Sápmis mest kjente kunstner, beskriver følelsen gjennom skikkelsen Eaidanas ealli i sine dikt og skulpturer. Eaidanas ealli representerer Áillohaš selv, og betyr “dyret som holder seg borte fra resten av flokken”. Dersom to av Sápmis mest hyllede kunstnere, Mari Boine og Áillohaš, føler et utenforskap - hva forteller det oss? Hvor kommer denne følelsen fra?
Mari beskriver videre i intervjuet at hun har vokst opp med å høre at samisk kultur var uten verdi, og at hun derfor kjente på en mindreverdighetsfølelse og skam. “Jeg var en ung kvinne som var på vei vekk fra min kultur”. Løsningen for Mari var kunnskapen som lærerskolen ga henne, og som fikk henne til å skjønne hvor skammen kom fra, og som gjorde at hun turte å heve stemmen.
Når både våre fremste samiske kunstnere, som har både kofte og språk, og personer som i voksen alder har oppdaget at de er samer kjenner på utenforskap eller skam - så kommer dette fra et sted. Det er sannsynlig at denne følelsen handler om hva våre folk har mistet gjennom fornorskningen, og det faktum at vi alle har mistet noe.
Tusener av samer har mistet språket og koftetradisjoner. Utallige mennesker i samfunnet vårt har mistet stolthet, og fått en skam. Nordmenn har mistet kunnskap om det samiske. Felles for alle i denne saken, om du er i den ene eller andre situasjonen - er at vi selv kan ta den rollen vi ønsker, og vi selv kan bruke vår stemme slik at vi blir sett og hørt. Og det kan alle andre innbyggere i Norge også gjøre.
Et eksempel på at vi kan ta skritt ut av kroken eller usynligheten er at man kan være den første i slekta som tar tilbake sitt samiske slektsnavn. Man kan melde seg opp til nybegynnerkurs i samisk. Man kan være den personen på egen arbeidsplass som reiser diskusjonen om det er noe i deres virksomhet som kan virke fornorskende. Ja, vi er født med et navn og en slekt, men vi bestemmer selv våre handlinger. Og forsoningsarbeid handler om våre handlinger.
Det trengs store reparerende tiltak for å bøte på fornorskningens skader, men vi trenger også at innbyggere i dette landet gjør mikrohandlinger i hverdagen. Det kan bety å ta initiativ til skilting på samisk, eller synliggjøre samisk språk på annet vis. Det kan være å markere den samiske nasjonaldagen, eller heise et samisk flagg. Det kan bety å ta tilbake noe av den kunnskapen som fornorskningen har tatt i fra oss, for eksempel å lære litt om den samiske historien fra din hjemplass, uansett om du er same eller ei.
Denne saken krever mye av oss alle. Det er nettopp derfor den er så viktig. Noen ganger smerter det å bryte ut av et mønster eller tankesett. Og av den smerten så kan vi oppleve befrielsen det kan være å gå opp nye stier mot en bedre fremtid. Dette inviterer jeg både Gerhardsen, Sojtaric og alle andre med på. Det er befrielse for alle vi ser etter, og ikke noen skammekrok.
HVA MENER DU? Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening.
Send ditt innlegg til nyhet@framtidinord.no