De siste 30 årene har det vært sånn i Norge at om man har en fulltidsjobb, så har man klart seg relativt bra økonomisk.
Det vi nå ser er at vi får mere og mere av det som på engelsk kalles «Woking poor». Det betyr at folk jobber fulltid, men får ikke endene til å møtes økonomisk på grunn av den dyrtiden vi nå er inne i.
I Nordahl Grieg sin sang Til Ungdommen er det ei setning samtlige politikkere burde ta innover seg «Finnes her nød og sult skyldes det svik».
Vi ser nå at matkøene øker å folk har dårlige råd enn på lenge.
Nå bør både alarmklokkene og de røde varsellampene blinke inne i regjeringskontorene! Nå må det være slutt med ord som å følge med eller vi skal ta grep. Mens vi venter på at grep skal tas, så går det altså sultne barn og voksne til sengs hver eneste kveld. Mens vi venter så vet vi at folk må snu på krona og velge mellom å betale for hus og strøm, eller mat og klær til barna.
Jula kommer uansett om man venter eller ikke, og julekvelden kommer ikke på kjærringa hos mennesker som gruer seg til en høytid de ikke har råd til.
Om det virkelig er sånn som arbeids- og inkluderingsministeren sier, at noen står i køene fordi de kan og ikke må, må ministeren ta grep og sørge for at de som ikke må, får muligheten til å benytte seg av andre alternativer. De som faktisk må stå i køen, må få hjelp til å komme seg ut av den.
Vi er ikke bare et av verdens rikeste land, vi er også i flere år kåret til verdens beste land å bo i! Vi har altså alle forutsetninger til å unngå nød og sult i Norge, men da må vi ha politikere som viser politisk vilje til å gjøre noe med det.
All ære til de frivillige og organisasjoner som står på døgnet rundt for våre medmennesker. Men staten kan ikke basere seg på at frivilligheten skal fikse problemene man som nasjon ikke klarer å løse.
Pengene til å ta grep og sørge for at det faktisk ikke finnes nød og sult i Norge finns der. Nå mangler vi den politiske viljen til å gjøre noe på ordentlig på veien til å løfte de svakeste. Tiden er inne for å snakke ferdig, og å handle deretter.