Vi har tre språk i Nord-Troms. Det er norsk, samisk ogkvensk. Mange bruker samisk og norsk, men for de som er kvener har et språk somkan være på vei til å dø ut. Interessen for dette språket er økende. Det erflott, men ikke greit nok til at det bevilges penger for alle som ønsker åpraktisere et av språkene.

Man har tre språk i regionen, og da burde det være slik atdet i statsbudsjettet følger med penger nok til å vedlikeholde og utvikle alletre språkene. Slik er det ikke. Det samiske språket har fått et oppsving.Stadig flere melder seg inn i samemanntallet og andelen av de som tar språket ibruk er økende. Det bevilges penger til å vedlikeholde og utvikle språket.

Kvenene dro fra Tornedalen og til Nord-Troms. De hadde medseg kunnskap som ikke var kjent fra for. Det kom mange dyktige fagfolk til regionen.Jorda ble dyrket og dyktige håndverkere sørget for at levekårene ble stadigbedre. De hadde sitt eget språk, men med tiden er det blitt et lavere antallsom snakker kvensk.

Interessen har tatt seg opp noen steder, men i løpet avårene har det gått nedover med språket. Noen miljøer har sørget for at ganskemange vedlikeholder språket. Dessverre er det slik at bevilgninger overstatsbudsjettet er langt fra store nok. De som ivrer for å oppruste kvenskspråk får i denne sammenheng, bare vekslepenger i tilskudd.

Norge liker å fortelle at vi er en nasjon som tar vare påsin kulturarv. Det gjøres mye godt arbeid for å ta vare på de tre språkene somfortsatt er i hevd. Det er ikke mange kronene de som brenner for kvensk har årutte med. Egentlig er det skammelig at den norske stat ikke har maktet åbevilge penger til det tredje språket.

Det begynner å haste. De som har tatt vare på og utvikletspråket er stort sett gamle mennesker. År for år er mange som har falt fra, ogdet er ingen overdrivelse å påstå at det står dårlig til i en region som burdefått større bevilgninger enn i dag. Også for de som brenner for å bevare detkvenske språket sliter med å få laget et godt nok tilbud til grupper som vilsnakke kvensk.

Selv om det er en god del som kan praktisere språketskriftlig og muntlig er et en kjennegjerning at et går gal vei for dennekulturen. Nå handler det om å gjøre en innsats for å beholde og utvikle detmuntlige språket. Skaren av de som tror det er mulig å få vekst i bruken av detskriftlige språket blir mindre og mindre. Kulturnasjonen Norge kan ikke værebekjent med å bevilge så få kroner at det er i ferd med å forsvinne. Nå hasterdet både med å få opp bevilgningene og sørge for at alle som vil bruke språketfår muligheter for det.