Etter å ha vært varslet i årevis, er den endelig her; «Eldrebølgen». «The Silver tsunami» på engelsk. Det høres nesten koselig ut. Men faktum er at verden vil møte utfordringer som setter covid-19 i parentes. Først og fremst i den fattige delen. Der de ikke har noe særlig til helsevesen.
Men det blir tøft her også.
I dag er vi 670.000 nordmenn over 70 år. Om 40 år er vi mer enn det dobbelte. Og antallet gamle over 80 og 90 år vil tredobles og femdobles.
Det skal noen varme hender til for å ta seg av dette havet. Ifølge Perspektivmeldingen fra i fjor må en av tre unge derfor velge omsorg som jobb. Ikke bør, men må.
Dessverre har de ikke lyst.
Etter to knallår gikk søkertallet til sykepleien i 2022 ned. 3.000 færre hadde studiet på førsteplass. En nedgang på 23 prosent. Av disse igjen manglet 23 prosent kvalifikasjon til å komme inn. Og ved hvert tredje studiested sto det tomme seter. 139 totalt, en økning på 20 prosent fra 2019. Og av dem som velger yrket, er en av fem ute etter ti år.
I 2017 skrev jeg en reportasje for Sykepleien om sykepleiere og arbeidsmiljø. Ingen andre yrkesgrupper har en tøffere arbeidsdag, ifølge SSB og Sintef. De overgår både leger og ledere i ansvar, tempo og arbeidsmengde. De ligger på bunnen av alle gode statistikker, og i toppen av de dårlige – inkludert tall om vold, trusler og trakassering. Ingen utsettes for mer trakassering enn sykepleierne (inkludert seksuell).
Og dette koster. En av tre sykepleiere blir syke av jobben. En av fem slutter etter ti år. Så kan man undres hvorfor det har blitt sånn?
Noe av svaret finnes i HMS. Det vil si mangel på HMS. I samme reportasjen intervjuet jeg operasjonssykepleiere på Leknes, med et ekstremt tungt fysisk arbeidsmiljø. Få om ingen kunne definisjonen på HMS, og trodde det handlet om pasientenes helse, miljø og sikkerhet. For HMS er noe menn har.
HMS handler om brannsikkerhet og kjemikalier, og eneste fysiske yrkesskade som godkjennes av Nav, er sykdommer i armer og hender «forårsaket av vibrasjoner fra arbeidsmaskiner og verktøy». Solveig Osborg Ose ved Sintef kalte det «en hån». Og anklaget Arbeidstilsynet, Arbeidsdepartementet og partene i arbeidslivet – inkludert Norsk Sykepleierforbund – for å svikte sykepleierne.
Er det rart de stikker av? For det som en gang var en stolt profesjon, og for noen et kall, er i ferd med å bli en skikkelig drittjobb. Og da snakker jeg ikke om å tørke gamlinger i ræva
Andre som stikker er helsefagarbeiderne. For andre år på rad gikk søkertallene til Helse- og oppvekstfagene også ned. Det er dramatisk fordi de innehar en uerstattelig kompetanse. Det er de som ser den første sårutviklingen, som fanger opp infeksjoner og dårlig matlyst. Som kjenner mora di bedre enn du. De varmeste hendene. De erstattes nå med assistenter, som egentlig kan være hva som helst, så lenge de har hender.
Jeg er selv sykepleier, ofte gjennom et dyrt vikarbyrå, med oppdrag å slukke branner. For tida vikarierer jeg på hjemstedet mitt, Skjervøy, kjent for «113» på NRK og spekkhoggere på fjorden. Så naturskjønn at innbyggerne har døpt den Perla. Og på Perlas flotteste tomt, med Perlas beste utsikt, har de lagt helse- og omsorgssenteret. Men det er ingenting som skinner i kommunens eldreomsorg.
Høsten 2021 leverte revisjonsselskapets KomRev NORD rapporten «Kvalitet og ressursbruk i eldreomsorgen» for Skjervøy kommune. Revisjonen fant en styring som bryter med det som finnes av regelverk, anbefalinger og retningslinjer. En total mangel på kvalitetssikring, rutiner, systemer og planer. Ineffektiv økonomistyring og lav produktivitet. På 10 av 11 punkter fikk kommunen karakteren «har ikke oppfylt» (5) eller «har i liten grad oppfylt (5) revisjonskriteriene». Beste karakter var «har delvis oppfylt». Som de fikk for å «ha lagt til rette for frivillighet i eldreomsorgen». Dessverre og beleilig ble det ikke-eksisterende samarbeidet lagt på is under koronaepidemien. Så i praksis skulle kommunen hatt stryk på 11 av 11.
Et havarinotat.
Som fire måneder seinere nådde desken på lokalavisa Framtid i Nord, som laget en liten sak. Uten at så mange tok notis av det.
Som en kuriositet kan nevnes at det eneste som passerte revisjonen var vi; sykepleierne, hjelpepleierne og helsefagarbeiderne. Vi fikk jevnt over god score, på det vi klarer å gi innenfor gitte rammer.
I januar i fjor kom koronapandemien. I tre månedene gikk de ansatte dag og natt i smitteutstyr for å ta vare på svært sjuke pasienter. De tok overtid, doble vakter og sa ja til forskyvning og mer helg. På bekostning av egen helse, fritid og familie. Rekorden tok en av helsefagarbeiderne, som jobbet 39 dager i strekk.
Slitasjen under og i ettertid førte til ekstreme kostnader for kommunen. I fjor sommer var det så ille at det måtte opp i kommunestyret. Hvor personalsjefen valgte å peke fingeren på de ansatte og deres fastleger. For å ha for lav terskel for sykemelding. Det var vi som var årsaken til overforbruket.
Fortsatt venter vi på kaka fra kommunen.
Samtidig med revisjonsrapporten fra KomRev NORD fikk vi ny leder. Som overtok ei lekk skute helt ute av kurs og snart skulle få en pandemi om bord. I dag har hun 270 % ledige sykepleierstillinger og 310 % ledige helsefagarbeiderstillinger. Om en måned mister hun ytterlig en sykepleier. Av 12.5 sykepleiere er det i dag fem i drift. Resterende har slutta eller er langtidssykemeldte.
Samtidig renner det ut med helsefagarbeidere. Som erstatning har hun fått assistenter – ungdom og folk fra fiskeindustrien. Kravet for å jobbe med gamle i dag, er at du er seksten, kan sløye en laks, og snakker sånn høvelig norsk. Resultatet ser vi daglig: Flere sår, flere fall, flere infeksjoner, mer underernæring, mer feilmedisinering, og større vantrivsel.
Så vår nye sjef har nå to problemer: Skuta både synker og brenner. Enten drukner hun eller så blir hun årets kaptein.
Skjervøy er et kroneksempel på vanstyre, men i godt selskap. Det er bare å finne fram siste revisjonsrapport fra din egen kommune.
Men så er det jo noen som har valgt disse politikerne. Og det er du. Du som egentlig ikke liker å lese om gamlinger. Aldersdiskriminering er et strukturelt problem. Gamle i Norge lider under diskriminering som overgår både kjønnsdiskriminering og rasisme. De har absolutt ingen verdi. Derfor har de den dårligste livskvaliteten. Og derfor har vi de dårligste vilkårene i arbeidslivet. Fordi vi jobber med gamle, blir vi også oversette, usynliggjorte og diskriminerte.
Men nå gidder vi ikke mer, og nå flommer det over med skrekkhistorier fra virkeligheten. Og det fosser ut sinne. Og vaktbikkjene begynner så smått å våkne. Redaktørene, og de såkalte helsejournalistene. De verste alderistene. Som i årevis har sviktet sin oppgave, og i stedet forsøkt å løse gåten om magefettet. Men takk skal de nå ha. For at de endelig lytter, skriver, og danner kor. Det spørs bare ikke om det er for seint. For det dere hører nå, mine damer og herrer, er ikke quiet quitting. Det er loud leaving. Godt valg.