Hvordan vi mennesker forholder oss til hverandre og oss selv har alltid fascinert meg, og de siste årene er det nettopp psykisk helse, selvutvikling og relasjoner jeg leser og hører mest om på fritiden min.

Derfor blir jeg så glad når jeg møter mennesker som Reidar Eilertsen-Wassnes, ildsjelen fra samme kommune som meg, som så åpent og fint forteller meg om sin mørkeste periode i livet, hvordan det har vært å få diagnosen som bipolar, og hvordan han nå gjør alt han kan for å hjelpe andre fra ensomhet og utenforskap.

Å snakke høyt om disse tingene er noe av det som virkelig kan hjelpe andre ut av samme mørke.

Reidar har begynt å få orden i verktøykassen sin, og vil så gjerne øse av sin kunnskap over på andre. Det er beundringsverdig med en person som så åpent forteller.

Den største oppdagelsen han har gjort er at han selv er ansvarlig for sitt liv. Det høres kanskje opplagt ut, men det er ikke alltid så lett å ta ansvar. For det er jo så mye enklere, ikke sant? Å skue utover – ikke innover, å skylde på andre når ting ikke går helt som planlagt. Det er jo åpenbart alle andre sin feil!

Men nei. Det er jo ikke det. Uansett om vi liker det eller ikke, er det kun vi selv som velger hva vi skal tenke, hvordan vi skal handle, og hvordan innstillingen til livet vårt skal være.

Mentaltrener Anniken Binz mener vi alle kan øve oss litt. Vi kan for eksempel si: «Jeg prioriterer det ikke» fremfor «jeg har ikke tid». «Hvordan kan jeg hente meg inn» fremfor «jeg er så sliten», og «mine reaksjoner er mitt ansvar» istedenfor «de andre gjør meg irritert».

Hun sier også: «Hvis små ting i hverdagen trigger deg, er det et tegn på hvordan du har det inni deg». Er vi slitne, stresset og bærer på mye, skal det lite til før noe vekker en negativ følelse hos enhver av oss.

Reidar har lært mye viktig gjennom lange samtaler med psykolog. Han tok skrittet mot lærdom, turte å granske sine egne feil og mangler nettopp for å bli en bedre versjon av seg selv. Det er noe som krever mot. For jeg sier ikke at det er enkelt. Det er skummelt å blottlegge seg og være sårbar, dele sine indre tanker, til og med om man «bare» innrømmer de for seg selv.

Men vår indre reise må være uendelig. Det er aldri for sent å utvikle seg. Reidar trodde han var en myk mann helt til han i en alder av godt over 40 fant ut at han ikke var i kontakt med seg selv. Diagnosen fikk han som 47-åring!

– Jeg hadde ikke lyst til å belemre andre, forteller han. Og derfor holdt han igjen. I mange år følte han et behov for å prate ut, men den lave selvfølelsen lot han ikke komme til ordet. Er det slik vi vil ha det? Og hva vil vi egentlig lære våre barn, de som ser hva vi gjør og hermer etter oss. Vil vi at de skal undertrykke sine følelser?

Når vi vet at stadig flere unge kvinner og menn kjenner seg deprimerte, er det ikke lengre kun et individuelt problem. Det må løftes opp på agendaen politisk og tiltak må igangsettes.

Samtidig vet vi jo allerede litt av hva som gjør oss syke. Sosiale medier blir i dag pekt på som én av syndebukkene til økt depresjon. Vi sammenlikner oss altfor lett med andre, og dømmer oss selv når vi ikke er lik. Prestasjonspresset for unge har økt, og møtet med Instagrams perfekte, velredigerte verden kan sette alle og enhver ute av drift. Vi dømmer ikke bare lengre når vi møter hverandre fysisk, men i alle våkne timer vi sitter foran skjermen.

Selv om vi ikke kan løse verken krig, bipolare lidelser, ensomhet eller depresjon bare ved et knappetrykk, kan i alle fall vi som enkeltpersoner gjøre et valg. Vi kan åpne oss, som Reidar, eller vi kan forsøke å hjelpe andre til å gjøre det samme. Vi kan også sette skjermtid for barna våres.

For Anniken Binz og Reidar Eilertsen-Wassnes har rett. Livet er til syvende og sist vårt eget ansvar. Vi må bare være villige til å ta det ansvaret. Jeg håper vi alle kan sette mental helse enda sterkere på agendaen i 2023.