iTromsø: Jeg satt på en pub i den slitne delen av Manchester og så ut av vinduet, nytilflyttet, høy på livet, og sjokkert over tingenes tilstand i gatene utenfor. Hver time så jeg et nytt menneske uten en fot eller en arm, noen manglet en del av skallen, hver tiende person hadde ikke fortenner.
Klasseskillet tøyt ut gjennom lufta hvor enn man så. Folk på bakkeplan var mistroiske til de som ledet landet, mistroiske til det som sto i avisene. Man kan ikke stole på myndighetene lenger, sa de jeg bodde i kollektiv med. Det var iskaldt inne i teppegolv-huset jeg leide et rom i, mugg oppi taket på badet. Sånn er det ikke i Norge, sa jeg.
Det er 16 år siden, og jeg tror det var sant da. Det virket fantastisk usannsynlig at fattige nordmenn skulle bli like fattige som de i England, at et klasseskille kunne vokse seg så smertelig stort uten at noen grep inn. Det er det ikke lenger.
Jeg er en nokså lovlydig borger som stemmer ved valg og gjør mitt for å bidra der jeg gidder. Og jeg forstår ikke hvordan vi har havnet her, hvordan vi kunne tillate oss å havne her, til knes i urin uten at vi har skjønt at det ikke er slik man holder varmen. Norge anno 2023 er et land med hyppig økende klasseskille, rekordmange barn som vokser opp i fattige hjem, økende strømpriser og matpriser, lønninger som har stått mer eller mindre i ro. I Norge øker helsekøene, og bare i Helse Nord er det 6.000 mennesker som venter på operasjon.
Det blir færre og færre som utdanner seg innenfor helse, mange rømmer fra yrket også, samtidig vil antallet eldre som trenger pleie øke drastisk de kommende årene. Vi har ikke sluttet å bli syke, verken psykisk eller fysisk, selv om myndighetene krysser fingrene aldri så mye for at det en vakker dag vil skje. I mellomtiden har vi latt humla suse, kaffetrakteren dryppe og latt muggsoppen ta over vegger, gulv og tak i både sykehjem og sosialboliger.
Dette visste vi, dette vet vi, vi har sett det komme, og vi har latt det skje. Vi er så opptatte med å tette hullene i ubåten vi står i med tyggegummi, at vi ikke evner å vurdere muligheten vi har til å dra opp på land, åpne en luke, puste inn frisk luft og komme på bedre tanker. Kanskje burde vi skifte fartøy?
Vi var mange som flekset bicepsen da regjeringen la fram kvinnehelserapporten i mars i år. Den sa ikke så mye vi med livmor ikke visste fra før, og det var ikke gode nyheter, men vi jublet likevel. Kvinnehelse har lav status, det forskes ikke nok, legene kan ikke nok, vi høres ikke, vi blir ikke tatt på alvor, fødsel- og barselomsorgen er nedprioritert, dette gir negative følger både for barn og mor og samfunnet.
Talen var klar, og det var deilig å kunne vise en potent fakta-finger til alle som hadde ment noe annet.
Ekspertutvalget anbefalte å investere 1 milliard kroner for å bygge opp kvinnehelsen i Norge. Vi vil spare penger ved å satse på kvinnehelse, sa ekspertene, det vil styrke folkehelsa, gi preventive, positive ringvirkninger, flere vil være rustet til å stå i jobb, færre vil slite. Blant de noe-og-sytti tiltakene som ble nevnt var å øke kunnskapen om langvarige underlivsplager og å sikre en god og trygg svangerskaps-, fødsels- og barseloppfølging uavhengig av bosted. Helseminister Kjerkol nikket alvorlig, men ville ikke snakke summer. Her handler det om å prioritere riktig, sa hun.
Mens Kjerkol sto og nikket, kappet regjeringa beina av kompetansesenteret for inkontinens ved UNN. Hvor kresne skal vi kvinner være, liksom, det fins da verre ting her i verden enn å tisse seg ut. Det vet jo regjeringa alt om.
I sommer lå det kvinner i aktiv fødsel på gangen på UNN, de fødte på rom som var langt fra egnet til det, uten smertelindring, noen lå mesteparten av tiden alene, livredde. Dette må vi være forberedte på å oppleve igjen, sa klinikksjefen, politikerne må slutte å skape forventninger det ikke er dekning for. Jo, takk.
Og nå er det krise i Helse Nord. Det kom jo som et sjokk. Vi må kutte og sentralisere, ikke for å spare penger, ifølge Helse Nord, som sitter med rundt én milliard i minus på kontoen, nei, nei, det er fordi vi mangler fagfolk. For å snu denne lekke skuta er ett av forslagene å legge ned fødestuer i distriktet. Fødestuene skal fortsette med svangerskap- og barselomsorg, men de skal ikke ta imot barn.
Fødende i distriktet må dermed belage seg en 3,5 times kjøretur med rier til nærmeste fødested, med all den risikoen det medfører – for hva? For å spare samfunnet for lønna til, jeg vet ikke, ti jordmødre? Eller skal jordmødrene tvangs-omplasseres? Det er det visst verdt. Dette er visst å prioritere riktig. Å være gravid er tross alt ikke en sykdom. Kvinner er dessuten så heldige at de er født til å føde – omså alene.
Myndighetene forteller oss at vi står i en krise. De sier at det ikke fins nok folk, ikke nok penger, at det ikke utdannes nok fagfolk. Jeg takker for informasjonen, mens jeg lurer på hvorfor det ikke er noen på den værharde toppen som gjør det de burde, nemlig å spørre seg selv hvor det gikk galt.
Kanskje var det da man avventet med å bygge nye sykehjem for å spare penger, eller da man valgte å klappe jordmødrene på skuldra i stedet for å lytte. Kanskje var det da man valgte å sette seg ned på møterom med krakelerte vegger og legge planer, fremfor å bli med ned på golvet og kjenne hvor skoen trykker. Eller da man ga sykepleierne applaus i stedet for høyere lønninger. Eller kanskje skal vi helt tilbake til da man innførte foretaksmodellen – omtrent samtidig som Skottland skrotet den, fordi de mente den ikke tjente verken folket eller nasjonen.
Vi kan ikke fortsette på denne måten, å bygge ned i stedet for opp. Det nytter ikke å stå her pissblaut og tro på bedre tider. Vi må komme oss ut av denne synkende ubåten, sette oss i et sjøfly og få oversikt over hele landskapet. Vi er på overtid. Det er på tide å tenke helt forbanna nytt.
HVA MENER DU? Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening.
Send ditt innlegg til nyhet@framtidinord.no