Mulighetene er mange for de av oss som føler for å være litt romantiske om dagen. Søndag er det morsdag og på onsdag er det Valentinsdagen, eller Valentines Day som det jo heter på nynorsk.

Vi har alle en mor som vi kan markere og feire, enten hun er med oss fortsatt eller har forlatt. Noen av oss bor sammen med en mor, og kanskje er vi der at vi også har barn som har blitt forelder. Her florerer - bokstavelig talt - sjansene til å spre om seg med glede og kjærlighet.

For noen er morsdagen en bukett, et kort og kanskje ei kake. Andre går lengre, og legger på med gaver og riktig feiring. Og det har mødre fortjent. Å være mamma krever jammen sin kvinne. Ett er å være livgiveren, for de som får den gleden og æren. Så kommer resten, som i manges øyne kan være enda mer krevende. Det omfatter evige bekymringer og tonnevis med stolthet, sorg og kjærlighet, savn og glede, gråt og latter. Det betyr plastring, støtte og pushing.

En blomst og en liten gave er derfor vel unt, sånn forsiktig sagt. For oss fedre, medmødre, partnere, sønner, døtre og barnebarn, betyr morsdagen egentlig en liten grad av forberedelser. En lite innkjøp på egen kjøl, eller en vipps til barn eller barnebarn slik at de har til morsdagsgaven. For mor betyr gjerne morsdagen at de får litt, men også at de igjen må bake ei kake, steike vafler, og selvsagt rydde og vaske huset til far og bølingen kommer for å feire henne. Sa vi tillykke med dagen?!

Og så kommer altså Valentinsdagen straks etter. Da er det en ny runde til blomsterhandlere, og parfyme-, smykke- og undertøysselgere for å skaffe kjæresten det du aller mest ønsker at hen skal kle seg i.

Heldigvis er det et år til neste runde...

Men det må jo ikke være slik. Vi kan feire mor og far og hverandre hele året. Noen synes slikt er kleint og unødvendig, med de om det. Noen av oss synes det er koselig å ta med en blomst hjem til kjæresten en helt vanlig dag. En blomst som kan pynte til helga, eller en liten gave i hverdagen. Ikke som takk for noe spesielt, men bare fordi man vil og kan.

Ser du kjøper biff. Du vet at det er enda en måned til biff- og blowjobbdagen.

Så hva er det da som gjør at man av og til, mens man står i køen i blomsterbutikken eller dagligvarebutikken med en bukett i armen brått må stå der og forsvare seg.

For hvem har ikke opplevd, og da særlig menn, at man får følgende setning servert: Åja, blomster. Hva galt har du gjort? Gjerne etterfulgt av et forsøk på en avvæpnende latter.

Kan ikke slike folk ta rennafart og springe vannrett inn i en vegg!! Vi skal da ikke trenge å stå der å få dårlig samvittighet for at du ikke våger eller vil kjøpe blomster. Man har da ikke noe behov for å forsvare at man kjøper en bukett til noen. Eller altså, kanskje en kaktus, men ikke en bukett med roser eller tulipaner.

Hva om jeg neste gang jeg står i køen på Extra ser en som har kjøpt en sjokolade, høylytt serverer: Åja, sjokolade. Hvem hjemme hos deg trenger egentlig det? Eller: Nye truser? Er de gamle så slitt allerede? Eller: Høhø. Ser du kjøper biff. Du vet at det er enda en måned til biff- og blowjobbdagen. (Den er 14. mars, siden du spør. Kake- og cunnilingusdagen er 14. april...)

Og hva skal man svare da, når naboen spør hva galt du har gjort? De aller fleste flirer kanskje litt, eller så bare betaler man og sniker seg ut, men med en følelse av at buketten allerede har visna ørlite granne.

Ansvarlig redaktør i Framtid i Nord, Kjetil M. Skog, mener man ikke trenger noen grunn for å kjøpe blomster til de man er glade i. Foto: Isabell Haug

Og når man kommer ut, så kommer man på hva man kanskje egentlig burde gjort. Det riktige var selvsagt å stolt svare at man da virkelig ikke trenger å ha gjort noe galt for å glede sin kjære. Men hadde det ikke vært litt gøy om man virkelig våget seg utpå et lite revynummer i fredagskøen på Rimi. Liksom bare ta den helt ut.

Når spørsmål kom om hva galt man har gjort, så kunne man bare dratt til: Du, kunne man sagt, mens man kanskje bøyde nakken og kanskje hulka litt. - Æ har vært ordentlig utro. Kom hjem og lukta parfyme. Hadde leppestift på skjorta og ei fremmed truse i lomma. Og det oppdaga selvsagt fruen, så no trenger æ virkelig å kjøpe mæ litt goodwill på hjemmebane.

En smuuule dramatisk, og sannsynligvis noe ryktebørsen hadde spredt på feil måte før du hadde nådd deg hjem.

Det beste er nok å trekke på skuldrene og gi blaffen. Noen er rett og slett håpløst uromantiske, og de får klare seg selv. Vi andre, vi som er litt hverdagsromantisk av oss - vi kan glede oss over at vi gleder andre, litt mer enn til bursdager, jul og dager funnet opp av næringslivet for å tjene noen ekstra kroner utenom høysesongene.

Det er jo både til å leve med og å leve av.