Jobben min føles ofte meningsfull, men sjeldent mer enn da jeg kjørte hjem til Nordreisa fra Skjervøy, den første snø-dagen i oktober. Den samme veien Karoline og Audun Nyvoll hadde kjørt bare to-tre uker tidligere, spente og forventningsfulle, klare til å å bli en familie på fire.

De som har fått med seg historien familien så åpenhjertig delte, vet at det tok en tragisk vending da lillesøster Agnes Josefine kom stille til verden.

Besøket hjemme hos Skjervøy-familien var både vanskelig og trist, slik det ofte er i møte med mennesker som har levd gjennom sitt verste mareritt. Likevel var det fint. Nettopp fordi familien, selv om de stod midt i sorgen, hadde tatt et valg om å være åpen. Et valg de tok fordi det kanskje kunne hjelpe både andre - og dem selv.

Agnes Josefine og hennes families historie ble fortalt først og fremst fordi fødetilbudet på Sonjatun står i fare. Vi har de siste måneder sett en hel region, og spesielt kvinner, som har mobilisert og som kjemper med nebb og klør for det livsviktige tilbudet.

Man sitter igjen med beundring overfor mennesker som så åpenhjertig og uselvisk deler det aller vondeste de har opplevd. Ikke minst takknemlighet for at du får lov å fortelle deres historie. Når man vet at så mange andre har stått i det samme, eller en lignende situasjon, blir det bare enda viktigere.

Ifølge Landsforeningen for uventet barnedød ble det i 2022 registrert 139 dødfødsler i Norge. Det er 2,7 dødfødte per 1000 fødte barn. Jeg var ikke klar over det før, men dette er et tema som, helt uforståelig, er tabubelagt.

For en måned siden fikk jeg mail fra Karoline, der hun fortalte om all responsen og omtanken hun hadde fått i etter at de fortalte sin historie i lokalavisa. Flere som har mistet sitt barn, enten i svangerskapet, eller under fødsel, eller i krybbedød, har tatt kontakt med henne og takket for åpenheten, fortalte hun.

Den samme responsen fikk vi i redaksjonen etter at saken kom på trykk. Den lange reportasjen var både naken, brutal og ærlig, og med flere av familiens bilder av Agnes Josefine. De aller fleste i sorthvitt, fordi barn som kommer stille til verden ofte er blå rundt øynene.

Historiene fra fødende, og fra deres familier, gjør inntrykk, og jeg er overbevist om at de er viktige i kampen om å få beholde dagens tilbud. Det er gjennom de personlige fortellingene og erfaringene vi ser viktigheten av å beholde ikke bare fødestua, slik den er i dag, men også distriktspsykiatrisk senter (DPS).

Resultatet får vi ikke enda, men med argumentene som har blitt lagt frem fra både fagfolk og brukere kan det ikke beskrives som annet enn uforsvarlig å fjerne noen av de tilbudene vi har i Nord-Troms.

I distriktet må man i dag kjempe for det aller meste - hele tiden. Det kan føles nytteløst, men det er i møte med Karoline, Audun og storesøster Signe Amalie man forstår at det er verdt det.