Det fortelles at krefter på Lyngseidet ønsker å reise et «monument» over Jan Sigurd Baalsrud plassert sentralt i kommunesentret. Man kan jo underes over motivet for dette og samtidig spørre; hva legitimerer en slik æresbevisning? Om Lyngseidet skal ha et minnesmerke over en ekte krigshelt, la det bli over bygdas egen.
Krigskorsmottaker Harald Ovesen fra Kjosen er en verdig kandidat.
Bakgrunn
Om morgen den 6. april 1943 passerte Jan Baalsrud på lånte ski veikrysset på baksiden av verkstedet til smed Oscar Ross på Lyngseidet og fortsatte veien innover mot Solhov. Så bar det i fiskebein opp langs Fyhnelva på nordsiden av folkehøyskolen og videre til fjells.
To dager senere faller han inn døra hos familien Pedersen på småbruket Grønnvold øverst i bygda Furuflaten på sørsiden av Lyngsdalen. Furuflatinger med Marius Grønnvold i spissen organiserer så redningsarbeidet herfra med god støtte av skolestyrer Ingjald Leigland på Solhov. Ingen innenfor denne illegale dåden hadde noen tilhørighet med veikrysset Baalsrud passerte ute på Lyngseidet.
Skolen rommet riktignok verkstedet hvor vaktmester Martin Jensen snekret kjelken som ble benyttet for å frakte Baalsrud opp lia fra Revdalen i retning Manndalen og kontoret til organisator Leigland, men er det tilknytning nok for et monument? Så hvorfor minnes en søring som relativt udramatisk passerte tettstedet på sin flukt under krigen?
Dette blir mildt sagt besynderlig all den tid hans hjelpere på denne flukten kom annet steds fra... ikke minst fra Furuflaten? Etter min mening vil et monument av Baalsrud på andre stedrer enn Furuflaten eller Manndalen være å dra en heller klam veksel på fordreide fakta og påføre krigsminne- og minnelandskapet en pinlig lokal skjevhet.
«Shetlandsgjengen» (N.N.I.U) var den selvstendige maritime enheten, som «Kompani Linge» (NOR.I.C.) 1 under Hærens- og senere Forsvarets overkommando, begge viktige middel for SOE til hemmelige undergrunnsoperasjoner i tysk-besatte norsk områder. Marinens spesialavdeling innsatt 192 operatører på Norskekysten, flere tonn med utstyr og forsyninger til en geriljahær under oppbygging samtidig som de returnerte med 93 agenter etter oppdrag og reddet 373 flyktninger ut av Norge. Dette kostet livet til 44 mann fra avdelingen og 10 fartøyer gikk tapt.
Hva hadde Jan Baalsrud ment? Han ba jo ikke om å bli begravet på Lyngseidet? I etterkrigstidas personlige besøk var han flere ganger på Furuflaten for å treffe hjelperne sine i deres hjembygd. Selv krevde han aldri heltestatus, og han ble faktisk heller ikke dekorert som krigshelt i medaljenes edleste militære-valør. Kjosingen Harald A. Ovesen blaverte ikke til noen om sine bedrifter under krigen ... selv om «Vi – Norge», som det heter, tildelte han den høyeste militære anerkjennelsen nasjonen kan gi en borger for fremragende innsats i krig. Har «vi» felleskapet glemt det? Den lille mann, hvermannsen, oss – i krigen?
Hvem var Harald?
La oss bli nærmere kjent med Harald Antonius Ovesen fra Kjosen vest for Lyngseidet, født inn i en stor søskenflokk hjemme på småbruket Nyeng den 2. mai 1916. Faren var lokalbåtekspeditør, men primært fiskarbonde. Det ble også Harald som mannskap om bord på MK «Bjørnar» (T-9-L) på både fjordfiske og sesongfiskeriene i Lofoten og på Finnmarkkysten. Han var også tyve-partsreder med venner og driftet både MK «Tryg» samt «Midnattsol» (T-32-L). Vinteren 1939-40 deltar han og mange fra bygda i den frivillige militære opplæringen som etter hvert skal denne stammen i et effektivt lokalforsvar.
De skytterlagsfrivillige i Lyngen utfører etter 9. april patruljeoppdrag langs kysten og ikke uten dramatikk. Rykter om spionasje, fallskjermhoppere og flankerende manøvere av fienden florerer. Det kom ikke til skudd i Lyngen, frivilligavdelingen demobiliseres før kapitulasjon. Sommeren 1940 arbeider han på gården hjemme i Kjosen og våren 1941 får Harald hyre på MK «Norafjell» eid av Mikal Eriksen med Anton Eriksen som skipper.
På Lofotfiske 1942 reiser Harald Ovesen med MK «Kosta». Lofot-raidet ett år tidligere er alle kjent med, og i sitt stille sinn håper han det kommer et nytt Lofot-raid mens de er der. Fisket forløp imidlertid uten at noe skjer. Det går fram av samtaler folk imellom at kommer man seg til Sverige, er det mulig å bli sendt videre til England. Så den 22. september reiser han til Tromsø for å kjøpe et kompass og kart over grenseområdet mot Sverige. Søndag 27. september er han og nevøen Aksel Garfjell på vei opp Signaldalen. To dager senere er de på svensk side på skysstasjonen Keinovuppio, hvor han treffer flere svensksamer han kjenner tilbake til barndommen fra Fjellfinnbakken, sommerleiren til familiene Horri og Vasara rett ved hjemplassen hans i Kjosen. Harald og Aksel bruker 5 dager ned til Karesuando.
Svært farlig jobb...
Etter registrering på Kjesäter 6. oktober 1942 reiser Harald 14. oktober frivillig til Uppsala på skogsdrift. Den 8. februar 1943 kontaktes han av kaptein Ole Reimers fra marineattachen ved den norske legasjon i Stockholm. Kan han kan tenke seg en svært farlig jobb hvor han seiler på båter i hemmelig trafikk mellom Shetland og Norge? «Æg e med», kommer det umiddelbart fra Harald.
Fra flyplassen Bromma bærer over Nordsjøen i et Lockheed 18-56 Lodestar (G-AGDE) som den 27. februar 1943 lander i Scotland. Dager senere avhøres han i 3 dager ved ankomstsenteret Royal Victoria Patriotic School (RVPS) i London. Saksansvarlig for Harald Ovesen er løytnant i MI5 Steve O. Orton. «Ovesen er en enkel fisker som er nesten barnslig overlykkelig over å ha nådd England, og er svært begeistret over typen arbeid han nå er utvalgt til» skriver Orton i avslutningen på rapporten 12. mars 1943. Det er blitt 22. mars 1943 når Harald undertegner på at han aldri senere skal meddele noen det han har lært eller opplevd under sitt arbeid i hemmelig tjeneste. Fra nå er han utskrevet dekksmann Ovesen tilhørende marinens spesialavdeling, underlagt SOE. Kveldstoget «Flying Scotsman» tar han fra Euston stasjon til Inverness, for neste dag å gå om bord på det lille kurérflyet til Shetland. Han ankommer Shetlandsbasen samme dag kutteren «Brattholm 1» er ferdig med de siste forberedelsene, hun skal nordover til Troms.
Våren 1943 er inngangen til en brytningstid for de maritime spesialoperasjonene. Tyskerne er forlengs på det rene med at en hemmelig flotilje opererer ut fra Shetlandsøyene og et par havnebyeri Scotland. Flere forsøk fra Abwehr på å penetrere dette apparatet med falske flyktninger og skippere er avdekket. Sårbarheten til de saktegående kutterne mot fly og Kriegsmarine er erkjent i tapstallene flere tragedier har resultert i.
Ti skøyter, «Brattholm» en av dem, 44 besetningsmedlemmer og over 60 sivile, hovedsakelig flyktninger, finner man i den dystre statistikken. Harald Ovesen tas ut som mannskap til de nylig leverte amerikanskbygde ubåtjagerne (S/C). «Hitra» er ex US Navy «sub chaser – SC-718», hun heiser norsk kommando 28. oktober 1943 ved marinebasen Rosyth i Scottland med løytnant Ingvald Eidsheim som sjef, NK Robert Landsvik og utskrevet dekksmann menig Harald Ovesen som fast rormann. Det skal vises seg at han får en helt unik, og særegen følelse for «henne», dus med «Hitra» betyr at han nøyaktig vet hvordan hun reagerer, i alskens sjø, fart, strøm, vinddrag i siden... Hun føyer seg villig under de kraftige, følsomme hendene hans på roret. Et samspill som blir perfekt. Eidsheim slipper ingen andre til, rormann Ovesen kom heller aldri til å svikte.
Harald Ovesens turer over Nordsjøen
Det er akkurat blitt 17. november 1943 da «Hitra» legger ut fra kai med øysamfunnet Skorpa på Sunnmøre som bestemmelsessted. Formålet med turen under kodenavn «Emperor» er innsetting av fire operatører fra Kompani Linge som del av operasjon «Vestige» II og III. Dette er første operative tur på Norge med hurtiggående jagere Det relativt lange, slanke skroget er bygget hos Fischer i Detroit av seig amerikansk furu på eikespant og med GM 1200 maskinene går det unna i 15 knop med normal lett last; tom – nærmere tyve. Agentene settes på land uten dramatikk, og returen har aldri gått raskere over Nordsjøen. Klokken 1620 18. november er tampene i kaia på Scalloway, Shetland. En ny tid begynner.
Sjøinnsetting «Veteran II». Tre lingekarer skal nord til Lånan sør for Træna Harald Ovesen står som vanlig til rors når de er i indre farvann, skipper Ingvald Eidsheim og kjentmann tett ved på bru. Det er 6. mars 1944, et døgn siden de forlot Shetland. Sjef «Falcon» Birger Sjøberg møter selv opp og leverer en utfyllende rapport, telegrafisten – Aksel Larsen fra Tromsø trenger reservedeler og antenne-materiell. Vindrotor for å lade batteriene hadde vært å foretrekke i stedet for bensingeneratoren som sluker drivstoff ved ladding. Da kan både lyd- og luktsignatur reduseres.
Operatørene Lyngaas, Lynghaug og Solbakken settes på land. Fem tonn forsyninger armløftes etter dem over rekka. «Hitra» er hjemme på Shetland etter nesten fem døgn i sjøen, 9. mars 1100. Fredag 17. mars 1050 går «Hitra» ut på «Legion», et nytt tokt for å støtte «Falcon». Hun ligger tungt i sjøen med de seks tonnene som er lastet og stuet om bord i alle tilgjengelige rom, krik og krok er utnyttet.
I tillegg er de 3 operatører fra KpL Kvarme, Valberg og Grannes med nordover. Været er godt og de kommer til utværet Lånan innen ett døgn. Lossing av så mye utstyr og kasser med handmakt er hårdt arbeid der alle sjauer, skipssjefen også. Harald Ovesen tar henne ut støvelhavet mellom myriadene av småøyer, holmer og skjær til de er klar utenfor Nordteinbåen og ved Fallgarden kan legge kursen tilbake vest mot Shetland i 17 knop. «Hitra» rapporteres inn 19. mars 1300.
Etter den formelle loggen gjennomfører Harald Ovesen ytterligere 40 slike turer over Nordsjøen. Operasjon, rekondisjonering av mannskaper, reparasjoner og vedlikehold, planlegging, drivstoff, forsyninger i alle klasser, ammunisjon om bord, siste situasjonsbrief og værmeldinger. «Hitra» meldes «Klar» for skipssjef – de legger ut, gang på gang. «Edifice», «Splinter», «Haggle – Frey», «Analogus», «Ramose Callous», «Razor», «Nursery», «Ruffian», «Opportune», «Nourish» - Hemmelige kodeord for hver tur bare sjef og gnist kjenner. Dramatikk for mer enn ett liv.
Rormann Ovesens raske unnamanøver som forhindret kollisjon med konvoiert tysk fartøy utenfor Fensfjorden, lillejulaften 1944. «Ramose Parcel», vesle Sverre – flyktningen på 9 år som ombord sørget over kaninene han måtte forlate på Rongevær, den syke bestemora hans som agent Eivind Viken nesten likviderte med pistol i sovevromet av barmhjerighet. Beskytningen fra bevoktningsbåt under «Ramose Phenomenal». Fiendens fly, faren for å bli bombet av egne, drivminer og felt... Havet. Nervepress? For noen, andre skjerpes, står i det, klippefast ufravikelig. En tid går det.
Æres den som æres skal
Offisielt var «Hitra» på 45 tokt. «Hessa» 29 og «Vigra» 41. Harald Ovesen ble dekorert for sjømannskap i særklasse på 41 turer over Nordsjøen, i loggen til Shetlands-avdelingen står det at han var med på 43 operasjoner. Hele livet opererte han selv med 47 turer. Det siste er ikke usannsynlig siden det av toktsrapporter fremgår at minst 3 turer med Hitra ble abortert i havet pga. ekstreme værforhold, og disse ikke medregnet i den offisielle statistikken. Det kan jo hende besetningene ikke skilte så nøye som staben på kriteriene for én tur?
Til sammenligning fikk skipssjefen hans, Ingvald Eidsheim, krigskorset for lederskap på 45 turer, Leif Andreas Larsen, «Shetlands Larsen», ble dekorert for 51 turer. Men, Larsen hadde kun 36 turer på hurtiggående båt og sjef på skøyte 12 turer. Eidsheim 43 turer på «Hitra» og én på MTB. Ja, tallene spriker - men det gjør de også i originalkildene.
Uansett: Kan det bety at ingen nordmann hadde flere turer over Nordsjøen med ubåtjager enn Harald Ovesen?
Etterkrigstid
Harald Ovesen dimitteres fra Marinens Spesialavdeling på sommeren 1945. Høya er over når han kommer hjem til Kjosen. På det Kongelige Slott i Oslo tirsdag 2. august 1946, er det Statsråd der man har kommet til Sak nr. 2473 hvor Forsvarsdepartementet (FD) tilråder tildeling av landets høyeste militære dekorasjon til åtte menn tilhørende Marinens Spesialavdeling som særlig utmerket seg med fremragende innsats under utførelsen av hemmelige spesialoperasjoner under krigen. En av disse er Utskrevet dekksmann Harald Ovesen som tildeles Krigskorset med sverd for å ha utført 41 turer med S/C «Hitra» over Nordsjøen og inn i tyskkontrollert kystfarvann.
På Lyngseidet vanket det ingen formell markering med festpyntete lokaler, korpsmusikk eller takketaler fra verken ordfører eller øvrighet ellers. Det var derimot helt tyst da Harald Ovesen mottok krigskorset den 6. august 1947 på stabsjef Stamsøes kontor i ved Kirkeparken, i «Marinebyen» Tromsø. Invitasjon fra Kong Haakon til slottet tidligere på vinteren hadde han høflig avslått da han var i ferd med å utrustet båten for å dra på lofotfisket, hovedinntekta skal landes. En lørdag i begynnelsen av oktober 1947 gifter han seg med sin Sigrid, hun får barn og de bygger et hjem, Bjørklund.
Like anonymt fortsatte han resten av sitt liv. Den lune kjempen, eksplosiv, men et godt smil - sjømannen fra Kjosen søkte aldri – og ba heller aldri – om oppmerksomhet. Den lokale hederen ble han aldri til del - hvorfor ikke? Det var umulig for sambygdingene å begripe hva han hadde opplevd og de hemmeligheter han hadde vært en del av. Bundet av taushetsløfte forble han stille. En dygd for en ny krig, den kalde.
Ingvald Eidsheim, skipssjefen fra krigsårene, har fått nye oppdrag. I Nord-Troms vet han av én solid sjømann man kan stole blindt på, en diskret kar ingen bryr seg med. Harald Ovesen, som har båt ms «Karly» (T-L-55), er grunnkjent langs viktig kyst, situasjonsteft og mer erfaren enn noen. En helt vanlig mann i Lyngen.
Historien om Harald Ovesen er den om en ung «helt vanlig gutt fra Lyngen» som med drømmen om å bidra med det beste han kan, godt sjømannskap – til frigjøringen av Norge – står til rors under noen av krigens mest dramatiske maritime spesialoperasjoner langs norskekysten. Ikke ba han seg fri, som flere gjorde når presset fra turene og spenningen ikke ville slippe kroppen... nei, han ble stående ved skipssjefens side hver tur, over flere år.
Når Eitingerutvalget i 1988 konkluderer med at denne nordsjøtrafikken «i et tidsrom på minst 6 måneder medførte usedvanlig hard påkjenning» berettiget krigsskadepensjon – hadde Harald Ovesen vært død i over ti år. Krigen slapp aldri taket, mange hårde tak hadde det blitt for å brødfø en liten familie. «Familien kan ikkje ete medaljer», sa han oppgitt ved en anledning.
Hvilken handsrekning fikk han, hjelp til bearbeidelse? Ingen. En tidvis ille plaget stolt, ofte svært sint mann hjemme, led sårt i ensomhet. Ble han forsøkt hentet fram, gjort stas på, ved frigjøringsdagen 8. mai, morgenen 17. mai – frigjøringsjubileé eller kongebesøk? Aldri. Det må ha gjort veldig, veldig vondt.
Når han hadde det som tyngst, søkte han fred ute i skog og mark, eller på fisketur. Av og til var sønnen Svein med. Den siste begynte som bærtur med Sigrid, en ganske fin høstdag, 28. september 1977. Han har flidd seg pent, nesten fiffet seg litt opp, noe hun stusser på før de går hjemmefra. Oppe i lia over Kjelkebakken slår den trauste heltens hjerte sitt siste forpinte slag.
Hun finner ham etter en stund, desperat prøver hun innblåsinger før hun fortvilt kommer seg ned til bygda etter hjelp. Det hadde skyet helt over og regnet lett når naboene bar han ned. Harald Antonius Ovesen ble 61 år gammel. Hadde han en forutanelse denne onsdagen? Sigrid fikk et langt, slitsomt – men rikt liv. Dager før 91-årsdagen «går ei lita, stor dame» bort. Det var ikke sånn det skulle være, det var ikke sånn det skulle bli - etterkrigslivet med ungdomskjæresten, helten.
Avslutning
«En enkel fisker», oppvokst under helt vanlige fiskarbondekår som gjør en ufattelig prestasjon i et ekstremt stridsmiljø, gang på gang - i årevis. Til høy pris. Hvilke helter minnes vi hvor - og hvorfor minnes de? Minnesmerker og monumenter kan også peke fremover. Hvis oppvoksende generasjoner kjenner beretningen om hvordan helt vanlige folk, en gutt, jente, familie, bygda... kan ha avgjørende betydning «når det blir krevet», kan også minnelandsskapet gis fremtidig kraft fra disse fordums sambygdinger hvis gjøren og laden eksponerte sine etiske verdier i rett handling.
Som de andre krigskorsmottakerne fra Nord-Norge, er også Harald Ovesen glemt. Hans historie er en sår påminnelse om Forsvarets, lokal veteranforvaltning og felleskapets forsømte plikt til å hedre dem som gav alt, også eget helbered mot slutten av livet. Familienes sår. Har Lyngen i dag en «Harald Ovesens vei», en plass eller område som bærer hans navn, et møterom «Harald Ovesen» i kommunehuset enn si en avdeling i et lokalt museum? Nei, han er overhode ikke estimert med noen form for historisk anerkjennelse - selv om han ikke var en helt vanlig mann fra Kjosen i Lyngen.
Fra RNNSU, den maritime spesialstyrken «Shetlandsgjengen» ble tolv personer tildelt Krigskorset, tre av dem gikk til nordlendinger, foruten Ovesen; Realf Joakim Hansen (Harstad), Martinius «Marse» Ingebrigtsen (Skjomen). De færreste av dagens norske befolkning kjenner verken navn eller hvorfor en liten handfull sjømenn ble gjort stas på like etter, for sine bragder under krigen.
Så å si ingen lokalsamfunn synliggjør deres oppofrende og heltemodige innsats på en verdig, fortjent måte. Knapt én vei, park eller plass på hjemstedene har heltenes navn. Kunne Forsvaret gjort mer for at krigskorsmottakernes minne ikke dør «for annen gang»? Kan «Vi» være dette bekjent som nasjon? Det er fristende å si: «Se til Finland».
HVA MENER DU? Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening.
Send ditt innlegg til nyhet@framtidinord.no