Med bakgrunn i dette blir det nærmest meningsløst at riksdekkende medier anretter sine sendinger som om dette var et Stortingsvalg. Greit at kommunevalg kan fungere som en indikator for partienes tilslutning på landsbasis, men det må jo ikke bli en hovedsak i for eksempel TV-sendingene fra NRK og TV2. Hvorfor ikke la de regionale kontorene ta seg av valgsendingene med fokus på sitt sendeområde? Dermed vil det lokale bli en hovedsak med et lite sideblikk på rikspolitiske anliggender underveis i sendingen..

Tilbake til årets valg og valgsendingene på TV der de største partienes valgvake ble besøkt under sendingen, og rimeligvis varierte stemningen i de ulike leire under opptellingen som viste varierende tilslutning fra kommune til kommune. Hvem ville stå øverst på partibarometeret når alle stemmer var offentliggjort?

Den siste runden TV-teamene hadde innom partienes valgvake med partiledernes tale som aftenens høydepunkt ble en selsom opplevelse: I alle leire reiste forsamlingen seg med klapping og øredøvende jubel når deres ledere ankom salen og skred fram mot podiet med hyppige «high-fives» fra sine nærmeste partifeller. ALLE opptrådte som VINNERE og den påfølgende talen legitimerte seiers gestene med referanse i tidligere valg da partiene var på omtrent samme nivå som denne gangen.

Senterpartiet, den ene av de to store taperen i dette valget, var i egne øyne vinnere siden de ikke var dårligere enn for 8 år siden (to valgperioder). Det var tilsynelatende ikke brakvalget for 4 år siden som var målsettingen denne gangen. Så her kan vi adressere det gamle ordtaket: «Opp som en løve og ned som en skinnfell!» direkte til partileder Trygve Slagsvold Vedum.

Den andre store taperen, Jonas Gahr Støre og hans Arbeiderparti, fikk den laveste velgeroppslutningen på 100 år, men verken statsministeren eller partiet ellers erkjenner at dette er en krise for et historisk sett, mektig og styringsdyktig parti. Ja, de erkjente nederlaget uten å bruke det begrepet som diagnostiserte den situasjonen partiet befinner seg i. Det er lenge siden de appellerende paroler «By og land, hand i hand», «Vi som bygger landet», «Trygghet i fellesskapet» etc. bidro til brei oppslutning innenfor de såkalte arbeidende klasser. Jaglands ultimatum om at minst 36,9 % oppslutning måtte til for at han skulle danne regjering, er jo bortimot dobbelt så mye som barometrene viste for Arbeiderpartiet etter valget i høst.

I mine yngre år underviste jeg i samfunnsfag i videregående skole, og allerede da spurte vi: Hva skjer med Arbeiderpartiets politikk når man har realisert drømmen om borgerskapsidealet? Altså, at vanlige folks levestandard er på høyde med det som var vanlig for de konservative velgerne i Norge. Gjennom gjenreisning, industrialisering og modernisering av alle samfunnsområder utover 1950- og 60-tallet nærmet man seg realisering av disse visjonene, og industriarbeiderne med fagbevegelsen i spissen ble selve drivkraften og den kulturelle maktbasen i Arbeiderpartiet.

Så med begrepet arbeiderklassen godt forankret i primær- og sekundærnæring hadde man en brei og sammensatt fylking som sikret styringsposisjonen. Når tungindustrien og bransjen «Jern og metall» med sine håndverkere og vanlige industriarbeidere ellers, fases ut og erstattes av datateknologi med sine teknikere og ingeniører, årelates fagarbeiderstanden og dermed også velgergrunnlaget for Arbeiderpartiet. Det gamle begrepet «vanlige folk» er en utdøende kategori og dermed kreves en omdefinering av den «virkeligheten» man har bygget sin retorikk rundt.

De klassiske spørsmål av eksistensiell karakter må gis edruelige svar: Hvem er vi? Hva vil vi? Hvor går vi? Kanskje årets kommunevalg var et sannhetens øyeblikk, et kontrapunkt, der man drøfter disse spørsmålene gjennom bevisstgjørende prosesser som munner ut i edruelige erkjennelser.

I et moderne nærmest klasseløst samfunn (med unntak av noen milliardærer og noen som per definisjon er fattige) der omtrent alle som vil det, har bil og båt, egen bolig, hytte på landet ved sjøen eller på fjellet, sikker jobb med bra fortjeneste, utenlandsreiser og andre luksuriøse kulturkjennetegn som til forveksling ligner på det livet borgerskapet levde da de sto fram som et ideal for arbeiderklassen. I tillegg har vi en offentlig helse- og sosialpolitikk som understøtter dette idealet av et drømmesamfunn.

Med bakgrunn i dette tenker kanskje vanlige folk av i dag at det må jo være Høyre som egner seg best til å styre et slikt velstandssamfunn, eller de forholder seg likegyldige og lar være å stemme? Nærmere 1/3 av de av de med stemmerett ved kommunevalget gjorde det, og slik jeg ser det, er lav velgeroppslutning ved valg en trussel mot demokratiet.

De tenker kanskje, hjemmesitterne, hva skal vi kjempe for når våre primærbehov er tilfredsstilt og vel så det? I et velordnet og jevnt over harmonisk samfunn som vårt, er det tilsynelatende likegyldig hvem som vinner valg, folk flest – vanlige folk – har det jo så godt i Norge. Arbeiderpartiets krise synes å være en funksjon av deres politikk som ikke er i takt med «vanlige folks» forventninger, og ved å erkjenne dette ved å ta velgernes perspektiv i for dem viktige saker, vil de forhåpentligvis med stor tydelighet se det politiske landskapet de skal gå inn for både å utvikle og bevare.

Så Arbeiderpartiet med Jonas Gahr Støre i spissen bør selvsagt åpent bekjenne at partiet er i en dyp krise. Ordet varsler farer, en unntakstilstand som samtidig gir muligheter.

­­

HVA MENER DU? Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening.

Send ditt innlegg til nyhet@framtidinord.no