Opprinnelig var Lyngen og Karnes to selvstendige idrettslag som begge ble stiftet i 1933, Karnes den 19.mai og Lyngen den 20. juli. Gjennom flere tiår har det hersket hard rivalisering og nærmest en krigersk tilstand mellom disse to naboklubbene, og det er derfor betimelig å spørre:
Hvordan kunne to lag etablert innenfor en relativt homogen gruppe mennesker med så å si samme etniske og sosiale bakgrunn, bli så fiendtlig innstilte til hverandre?
for å forstå menneskers tanker og handlinger, må man kjenne til rammene for deres liv … heter det i en sosiologisk” tommelfingerregel”
” De harde 30 – åra”:
Lyngen Idrettslag har sitt utspring fra Oksvik Kommunistiske Ungdomslag som sommeren 1933 vedtok å opprette en egen idrettsgruppe i laget, og den 20.07. ble” Fotballklubben Ørna” formelt stiftet. Utpå høsten samme år ble idrettsgruppa utskilt fra ungdomslaget som et selvstendig idrettslag med stifteren, Isak Øvergård, som formann. Lagets nedslagsfelt finner vi på strøket Mellomjord – Ørnes, og den første kampen laget spilte med dommer, var et lokaloppgjør mot Karnes i juni 1934 der det ble tap 1 – 2.
Laget satte raskt i gang et stort dugnadsarbeid for å få opparbeidet egen bane. Dette skjedde gjennom manuelt arbeid med hakke og spade, spett og slegge, trillebårer og hest med kjerre. Utenom frivillig innsats, fikk laget også stimulerende hjelp gjennom såkalte «dagverksarbeidsmidler” fra det offentlige. Sommeren 1935 sto Ørnebanen oppe på Polleidet klar til bruk … et imponerende anlegg på hele 105 x 65 meter! Den første kampen mot en utenombygds motstander ble avviklet i juli like etter at banen var ferdig og den endte med 0 – 2 tap for Nordkjosbotn.
Bygda Pollen hadde eget idrettslag, Pollen IL, stiftet i 1933 og med egen bane etablert der gressbanen på Polleidet i dag ligger. I et fellesmøte (under åpen himmel) mellom disse naboklubbene den 20.06. 1937 ble det vedtatt å slå lagene sammen og formelt melde fusjonsenheten inn i Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) under navnet Lyngen Arbeideridrettslag = LAIL! Møtet vedtok også at Polleidet skulle være LAILs hjemmebane og Isak Øvergård ble valgt som lagets første formann.
I 1938 kom laget med i klasse B i kretsserien i Troms Arbeideridrettskrets (Midt- og Nord-Troms og Tromsø) og vant den første obligatoriske seriekamp i lagets historie på Polleidet med 7 – 0 over Pioner fra Finnfjordbotn. LAIL matchet også Tromsølagene og vant serien i sin debutsesong … lagets første kretsmesterskap! I sesongen 1939 stilte laget med nye drakter: Rød trøye med den kjente hvite V-en foran og bak (det var ikke obligatorisk med tall på ryggen), hvite bukser og rød-hvite strømper (leggiser). Denne drakten fulgte laget helt fram til fusjonen med Karnes IL i 1989.
Hvordan var samfunnet i 1933 … og hva disponerte for stiftelsen av fotballklubben Ørna?
De harde 30-årene var preget av massearbeidsledighet etter børskrakket på Wall Street og den økonomiske krisen som rammet hele verden, spesielt USA og Europa, preget også lokalsamfunn i Norge. Tiden var preget av politisk ustabilitet, flytende lojalitet … verdiforvirring og verdiforvitring. Spesielt i byene der industrien sysselsatte mange mennesker, ble en voksende arbeiderklasse sterkt rammet når konkursene florerte og arbeidsledigheten økte.
Ytterfløyene i det politiske landskapet markerer seg gjennom en radikalisering innen arbeiderbevegelsen etter splittelsen i Arbeiderpartiet i 1923 (ref.” Moskva-prosessene”) som medførte dannelsen av Norges Kommunistiske Parti (NKP). Det er den radikale fløyen i arbeiderbevegelsen som under den røde fanen med den gule logoen med sigd og hammer, som fylker seg mot borgerskapet med revolusjon som begrep i sitt partiprogram. Dette var en radikal ungdomsreisning mot maktmonopol, embetsverk, kapitalkrefter og et demokrati som etter deres mening, ikke ivaretok allmennhetens behov på en tilfredsstillende måte.
Forutsetningene for Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) lå i framveksten av arbeiderklassen og i rigid borgelig proteksjonisme av sine goder og verdier. Landsforbundet for Idrett (les: Norges Idrettsforbund) ble stiftet i 1861, og da var mesteparten av befolkningen sysselsatt i jordbruk og fiske. Rene lønnsarbeidere var det lite rom for før industrialiseringen grep om seg og folket trakk inn fra landsbygda mot byer og tettsteder. I 1920 var ca. 30 % av yrkesbefolkningen arbeidere i industri, håndverk, transport etc. Med gjennomslag for kravet om 8 – timers dagen i 1919 fikk arbeiderne muligheter til å ta del i fritidsaktiviteter, idrett, ikke minst. Dette var viktig for selve arbeidet var ofte ensformig og intenst … et forhold som gjorde det nødvendig med å søke spenning og avkopling utenfor arbeidstiden.
Dermed kunne vi også her til lands, som i England, Italia, Latin-Amerika etc., si:” Fotball er opium for folket!”. Både gjennom det å spille fotball og det å være tilskuer får folket avkopling fra en slitsom og traurig hverdag … det være seg som lønnsarbeider eller som arbeidsledig. Fotballen satte farge på tilværelsen, den tok ut aggresjon og ga livet mening for mange … fotballen ble rett og slett et samfunnsstabiliserende element.
Landsforbundet av 1861 ble av arbeideridrettsbevegelsen kritisert for sin tilknytning til overklassen og militærvesenet. Det var borgerskapet som styrte den formelle delen av norsk idrett og derfor krevde arbeiderne at de måtte få delta i administrativt arbeid og at idretten måtte overføres fra forsvarsdepartementet til undervisningsdepartementet. Dermed ville den få en mer allmenn og folkelig identitet. I perioden 1923 – 25 var det bare 1 – en – fra arbeiderklassen blant de 57 menn i Landsforbundets ledelse.
I” bladet Sportsmanden” pr. 23.01. 1928 sto følgende:
”AIF er et produkt av Landsforbundets uhyre ringe forståelse overfor de nye idrettene som appellerer til en brei tilslutning i folket.” (fotball)
I boka «Idrett og politikk” som ble utgitt i 1933, sier forfatteren Rolf Hofmo:
” Dannelsen av Arbeidernes Idrettsforbund var en følge av borgerskapets misbruk og utnyttelse av Norges Landsforbund for Idrett og et utslag av arbeidernes selvhevdelsestrang på idrettens område.” (side 8)
AIFs første motto var: «Ikke trellekår, men frie menn!” … Målet var rett og slett sosial og politisk frigjøring gjennom innføring av sosialismen. I 1933 var mottoet endret til: Frihet, sunnhet og kultur.” og AIF fremstår som bærer av både et folkehelseideal og en sosialpolitisk bevegelse. Kultur står som det tredje begrepet i AIFs motto fra 1933, og i Hofmos fortolking ble dette praktisert som opplysnings og studiearbeid. Arbeiderklassen var ikke som borgerskapet, en bemidlet gruppe som hadde råd til å ta utdanning og slik kvalifisere seg til høyere stillinger og maktposisjoner i samfunnet. Opplæring i relevante fag i regi av AIF hadde derfor ikke bare betydning for å drive idrettslag, men i høyeste grad også en videre samfunnsrelevans i form av politisk skolering og propaganda. Når det gjaldt den åndelige utvikling og folkeoppdragelse, er det verdt å merke seg at sjakk og bridge ble tatt opp som aktiviteter i AIF. De skulle virke som en motvekt til poker og andre hasardspill. Den kjente skribenten Kaare Lie, selv aktiv fotballspiller, skrev i Arbeiderbladets idrettsbilag den 7.12. 1936:
” Idrettshygiene og åndsutvikling går hånd i hånd. I kampen for bedre sosiale forhold, og i forbindelse med arbeidet for en høyere kroppskultur vokser det frem idrettsmenn som forbinder en sunn sjel og en sunn kropp. Det er linjen som faller sammen med den egentlige oppfatning av idrettens sanne vesen.”
Hvordan var så forholdene lokalt i det som den gang så åpenbart ble definert som «Utkant – Norge” langt borte fra de store begivenheters sentrum … hvordan var livet for allmennheten i Lyngen? Næringsgrunnlaget var tuftet på jordbruk og fiske supplert av noen få stillinger i offentlig forvaltning samt innenfor handelsvirksomhet primært på tettstedet Lyngseidet. Mellom sesongene i primærnæringene gikk folk stort sett ledige, men det forekom selvsagt noe anleggs og byggevirksomhet også i 30 – årene, så noen ble sysselsatt her. Kvinnelige arbeidsplasser var det lite av og industrien var helt fraværende i distriktet. Når så samfunnet generelt var i økonomisk krise, rammet det også utkantene med ledighet, liten optimisme, fattigdom og økt alkoholforbruk for å ”lyse opp” i den grå og monotone hverdagen.
Hvor fant folket styrke og trøst? Noen i religionen, det være seg misjonsforeninger eller den mer pietistiske læstadianismen, og andre i de politiske ungdomsorganisasjonene på venstresiden. Ved siden av et aktivt Arbeiderungdomslag hadde vi Oksvik Kommunistiske Ungdomslag som en ideologisk smeltedigel som skapte identitet gjennom allmenndanning som basisverdi i en kommunistisk og revolusjonær bekledning.
Her fant vi de brennende hjerter og de søkende sinn under Isak Øvergårds ledelse. Han var en åndshøvding, et fyrtårn og veiviser … ideologen som skapte optimisme, verdibevissthet og klassebevissthet. Det var derfor en selvfølge at det nystiftete forballaget ble meldt inn i AIF under navnet Lyngen Arbeider Idrettslag, LAIL, og det var like selvfølgelig at laget skulle ha røde drakter.
Karnes Idrettslag derimot, som ble stiftet den 19.05 1933, hadde blå/sorte drakter og var medlem av Landsforbundet for Idrett. Laget hadde sitt utspring i miljøet rundt handelsmannen Ivar Rasmussen. Selv om han var en jovial mann, fikk laget unektelig et borgelig preg selv om spillerne stort sett var av samme sosiale lag i befolkningen som tilfellet var for LAILs vedkommende. Lagets nedslagsfelt fant man mellom Oksvik og Rottenvik /Kjosen, og deres hjemmebane på Geitnes lå sentralt innenfor lagets domene.
Hvor hentet de inspirasjonen fra? Radioen var jo ikke særlig utbredt og NRK hadde heller ikke sin første dagsnyttsending før i 1934, men styresmaktene hadde bestemt at radioen skulle være allemannseie. «Som Harald Hårfagre i sin tid samla landet, skal kringkastinga no samla folket», sa Kristelig Folkepartis første representant på Stortinget, Nils Lavik.
Televerket ble så pålagt å bygge ut sendenettet og i 1940 var det hele 433.000 husstander, omtrent halve befolkningen, som hadde radio. Sportsreportasjene ble de rene folkefester der folk samlet seg rundt apparatene ved de store mesterskapene på ski og skøyter, landskamper i fotball og i friidrett. Fotballstorheter som Jørgen Juve, Reidar Kvammen og de øvrige på Bronselaget fra OL i Berlin 1936, var nok til stor inspirasjon for unge fotballspillere også i Lyngen. Utenom en engasjert Per Chr. Andersens radiooverføringer, kunne de lese om dem i bladene «Sport» og ”Idrettsliv” samt i avisa ”Sportsmanden”. Kiosker fantes ikke, men de interesserte kunne abonnere på både blader og aviser … som i sin tur gikk på omgang innenfor spleiselag eller som utveksling mellom abonnenter av ulike aviser og ukeblad.
Dessuten var den tidligere nevnte Kaare Lie forfatter av boka ”Fra løkka til stadion”, en ren instruksjonsbok og stimulerende lesing for søkende fotballhjerter. Boka kom ut i 1939 og var skattet litteratur i LAIL miljøet … og sikkert også blant Karnes spillerne.
Konklusjon:
Med bakgrunn i lagenes historiske opprinnelse var nabooppgjørene dem imellom ikke bare en kamp om det lokale fotballhegemoniet, men i prinsippet også en politisk mannjevning - altså, rett og slett klassekamp. Dette konkretiseres symbolsk ved at Lyngen (LAIL) sine drakter var røde mens Karnes sine var lyseblå med svart bol - altså, like så tydelige i sin profilering som vi finner det i relasjonene Liverpool vs. Everton og Manchester United og Manchester City. I dagens fotballterminologi betegnes jo slike kamper som hatoppgjør...
I Lyngen ble jo historisk sett de ideologiske motsetningene konservert av at skolekretsene Kvalvik og Eidebakken hadde elever som primært soknet til henholdsvis Lyngen for førstnevntes vedkommende og til Klarnes for sistnevnte. Oksvik skolekrets lå midt imellom og ble en gråsone som rekrutterte elever fra begge lag sine nedslagsfelt. Samtidig må det jo her poengteres at Oksvik Kommunistiske Ungdomslag holdt sine møter i Oksvik skole og at Lyngen Arbeideridrettslag ble formelt stiftet under et møte i denne skolen.
Et annet konserverende element er datidens kommunikasjonsmuligheter der den som hadde egen sykkel var en privilegert person. Så selv om det ikke var mer enn 7 km mellom banene på Geitnes og på Polleidet, lå de etter datidens forhold langt unna hverandre.
Den lokale kulturen i Lyngen var ikke polarisert av idrettslagenes ideologiske tilhørighet alene, men også av en godt rotfestet og pietistisk læstadiansk menighet på den ene siden og idrettslagenes syndige aktiviteter med kamper på søndagene og bygdefester med dans og dertil egnet moro på lørdagene.
Etter fusjonen mellom lagene i 1989, har Lyngen/Karnes to flotte fotballanlegg med en moderne kunstgressbane på Geitnes og en fullskala naturgressbane på Polleidet. Begge arenaene ligger på helt identisk historisk grunn supplert av velholdte klubbhus med fest- og møtelokaler samt flotte garderobeanlegg en 90-årsjubilant verdig.
I denne artikkelen er det gjort rede for Lyngen Idrettslags tilblivelse og det historisk sett motsetningsfylte forholdet til naboklubben Karnes Idrettslag. Motsetningene hadde en politisk dimensjon som kun kan forståes ved å sette de lokale forhold inn i en større historisk sammenheng.
HVA MENER DU? Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening.
Send ditt innlegg til nyhet@framtidinord.no