I desember i fjor vedtok kommunestyret i Kvænangen, anført av Jensen-kameratenes flertall, å kutte brøytinga ut til Låvan. Årsaken er at det ikke bor noen ute i bygda, vestover fra Alteidet. For å spare kommunale kroner, besluttet flertallet derfor å droppe brøyting de fire siste kilometerne fra Mølnelva og ut til Låvan.
Så langt ikke helt uforståelig, selv om det mange hytteeierne på strekninga nok så at vertskommunen viste noe mer velvilje. Men altså; ingen fastboende - ingen brøyting.
Problemet oppstår imidlertid når altabosatte Bård Anders Hagen vil kjøpe en eiendom ute på Låvan. Alt ser bra ut, helt til det viser seg at kommunen krever boplikt på eiendommen. Etter noen rinder med klager, går Hagen bort fra fritidsplanene, begrunnet med at tannlegen ikke vil flytte - og at det ikke skal brøytes.
Og det er her Kvænangen må rydde i eget reir. Først og fremst må kommunen spørre seg om den virkelig mener å kreve bo-plikt i Låvan. At man ønsker seg flere innbyggere bofaste i kommunen, det er forståelig, men å kreve det i avfolkede bygder er kanskje å legge drømmelista vel høyt.
– Hvem er så gal og satser så mye penger der?
At denne eiendommen også er den eneste med boplikt på Låvan, gjør at det blir ekstra vanskelig å se for seg at noen til sist velger å bosette seg der.
Og så altså brøytestansen. Man bør ikke kreve boplikt i enden av en ubrøyta vei. De som er fastboende må ha tilgang til akut-tjenester og på sikt kommunale tjenester, og der det faktisk finnes en vei, der er det best og billigst å holde den åpen.
Kvænangen bør altså straks bestemme seg for hva de vil med Låvan. Skal den være for hytter eller hus? Skal den være for hytter, er det for så vidt innafor å kutte brøytinga. Innafor, men ikke spesielt servicevennlig overfor hyttefolket. Beholder de boplikta, bør kommunen beholde plogen.