Av de vel 300 innbyggerne, fordelt på de forskjellige bygdene, truer ti prosent med å flytte. Årsaken er dagevis med stengte veier og beredskapsløsninger, samt ferdsel på rasfarlige veier og flere nestenulykker.
For noen uker siden ga rørlegger Ørjan Ilstad Pedersen, barnefødt og oppvokst i Arnøyhamn, beskjed om at nok var nok. Han, kona og deres tre barn, har solgt huset og forlater øya. Siden har flere andre enten sagt at de skal flytte, eller så er det til seriøs vurdering. De som tror dette gjøres med lett hjerte, de har ikke selv opplevd å pendle gjennom rasfarlige områder. De har rett og slett ikke forstått alvoret i saken. De som nå truer med å dra er mennesker som ikke makter et slikt liv lengre, som velger å forlate venner og familie. De vet at deres valg kan påvirke skolehverdagen for alle andre.
30 færre på Arnøy er krise. Barnetallet i bygdene er lavt, og for Arnøyhamns del henger alt skolen i en tynn tråd. I Årviksand er det noe bedre, men fortsatt vil en hver fraflytting merkes godt. For noen øyboere er løpet allerede lagt. Ferga har på sett og vis forlatt Skaret, for å bruke samferdselssjargongen. For andre vil en lovnad om at rassikringstiltakene endelig kommer, muligens være tilstrekkelig for å beholde framtidstroen på Arnøy som bosted.
Neste uke er det folkemøte på Arnøya. Ordfører Ørjan Albrigtsen lover å være der, sammen med kommuneledelsen. Det er all grunn til å håpe at også fylkeskommunens politiske ledelse forstår alvoret, og kommer. Det skapes verdier på Arnøy for 1,5 milliarder kroner. Det er være verdt rassikring og ei ferge fra dette årtusenet. Det må snart Fylkestinget forstå.
Fylkestinget må begynne å oppføre seg som et ting for hele Troms, og ikke en lekestue for regionalpolitikere fra Sør- og Midt-Troms. Rassikring av fylkesvei 347 mellom Arnøyhamn og Singla må komme straks, og det samme med å forbedring av rassikringstiltakene i Langfjorden.
Vi ikke har noen å miste - verken med flyttebil eller likbil.