Det kan virke som Helse Nord og UNN bedriver en form for utmattelseskamp. I en og samme håndvending lanserer man skred av kutt på en rekke felter, tilsynelatende i håp om at man nærmest skal glemme å ta alle kampene, men heller fokusere på en eller to.

UNN har allerede tatt tre av sykestuesengene; to på Storslett og en på Skjervøy. Flere år med trusler har endelig ført fram for helsebyråkratiet i Tromsø, og regionen later til å har resignert med ett rungende sukk. Heller tre enn alle, kan det virke som. La oss håpe kampviljen kommer tilbake når øksa svinges neste gang!

Så er områdegeriatrisk avdeling truet med kutt, fra døgn- til dagtilbud. Gjør man det, kutter man i antallet sykepleiere, som igjen påvirker fødestuetilbudet ved Sonjatun. På den måten kan man med en tvist kvitte seg med to kostnadsposter i ett og samme sabelsving.

Om du ikke henger med, så er du neppe alene. Og det er altså det man kan mistenke UNN-ledelsen for å utnytte. Man kaster ut kutt på kutt på kutt, og så satser man på at noen enten går under radaren, eller ansees så små at, «det får gå, da».

Det fødes vel 30 barn ved Sonjatun fødestue, hvert år. Det er selvsagt ikke mange, og de aller fleste kunne helt sikkert fått en fin tilkomst til verden i Tromsø. Men hvorfor? Fordi det koster mindre?

Slike spesialtjenester som fødestuer, sykestuer, geriatritilbud og annet betyr så uendelig mye mer enn noen rene kroner i et excel-dokument. Disse tjenestene betyr fagfolk, i form av jordmødre, leger, sykepleiere. De betyr trygghet for oss som bor her. Når vannet går og barnet kommer, da har vi det vi trenger betydelig nærmere enn i Tromsø. Og etterpå, når familien trenger ro og fred, da har vi et sted for akkurat det. Et sted der barna ikke kommer på samlebånd, og der alle har tid.

Det er nok mas. Nå må vi få lov å bli født, bli syke, bli friske, bli gamle - og til sist dø - her, uten kun å sees på som en utgift.