LEDER:

Problemet tårner seg opp

leder

Resignasjonen lå tykt utenpå industrilederen Frode Hansen, forleden dag. Da hadde Fylkesrådet besluttet å ta i bruk skredtårn i kampen mot skred i Pollfjellet, framfor å sikre åpninga av den mildt sagt utfordrende tunnelen.

Det er lett å forstå frustrasjonen til Hansen. Lyngsværingen har i en årrekke vært avhengig av 3,2 kilometer lange tunnelen, både som pendler og som bedriftsleder. Den sørger for varer og tjenester, og den sørger for at ansatte kan ferdes noenlunde trygt under det beryktede Pollfjellet.

Men kun noenlunde. Alt fra den sto ferdig i 1983 var det klart at den kom ut på feil sted. Og i løpet av få år gikk gleden over skredsikring over i en økende frustrasjon over vann som flommet ned fra taket, steinsprang og trengsel. For noen år siden kastet vegeierne også blår i øynene på folket, ved å starte en oppussing av tunnelen. Noen få hundre meter i sørenden ble rustet opp, og står i dag og lyser opp som et grelt eksempel av elendig planlegging og finansiering.

Heldigvis har ikke folket i Lyngen gitt opp. De har, med ulik grav av konstruktivitet, kritisert og klaget, kjeftet og bedt. Bønnen har vært forlengelse av tunnelinngangen ved Furuflaten, og full opprustning av de resterende 2,4 kilometerne med mørt hull.

Og denne uka svarte Fylkesrådet i Troms med å ville bygge skredtårn i Pollfjellet. Det er som å love en 16-åring ny bil når han blir 18, vente til han blir 30 og så gi han en penger til kikkert for å kunne se etter andre som eventuelt er ute og kjører.

Selvsagt er lyngsværingene skuffet. For Hansen er nok pillen ekstra bitter, ettersom det er partiet han selv representeret i Lyngen kommunestyre, Arbeiderpartiet, som både har samferdsesråden og lederen av Fylkesrådet. At han hadde ventet mer fra sine egne, er soleklart.

Pollfjelltunnelen har krevd menneskeliv, men enn så lenge ikke utenfor. Hva angår rasfare handler det enda om frykt, engstelse og ubehag. Det er ikke noe man kan bøte med skredtårn.