Giitu, ráhkis Riddu

Riddu Riđđu har kommet for å bli.

STORM PÅ KYSTEN:  

Riddu Riđđu er ikke en festival som kan bli borte.

leder

Sommeren 1991 arrangerte noen ungdommer fra Kåfjord den aller første Riddu Riđđu-festivalen i Manndalen. Riddu Riđđu, som oversatt fra samisk betyr liten storm på kysten, har blitt nettopp det. En festival som lar høre fra seg mens den pågår, men som også har styrke og pondus til at den lyttes til også utenfor festivaltid.

Det at man for 30 år siden valgte å bruke musikk og kunst for å løfte fram den samiske kulturen, det var en ren genistrek. Musikk vekker følelser og den skaper minner. Å knytte dette opp mot noe så viktig som å gjenoppbygge den samiske identiteten vår var et sjakktrekk med mange gode følgetrekk.

Først og fremst har Riddu Riđđu bidratt til at stadig flere blir kjent med, og vedkjenner seg, sin samiske identitet. For mange er skam erstattet med stolthet. Stadig flærer bærer sin gákti med rak rygg, både til hverdag og fest. Unge søker til språket og lærer seg kulturen, noe som sikrer den for ettertiden.

Riddu Riđđu har også maktet å skape kulturnæring. Festivalen skaper arbeidsplasser, direkte og indirekte. Den gir inntekter til artister, arbeidere og lokalt næringsliv. Den har ettertrykkelig satt Kåfjord på kartet, og gir kommunen et moderne preg. Festivalen har gått fra å ha vært noe sært for noen få, til å bli noe som er allemannseie og gir stolthet.

Aller viktigst - Riddu Riđđu er et sted for urfolkskunstnere til å vise seg fram med kultur de ikke får scener for andre steder. Uten Riddu hadde neppe Norge hørt veldig mye om mongolsk strupesang, blitt kjent med mayaene fra Balam Ajpu eller sett inuitter gjennomføre kakiñiq - tatovering med nål og tråd. Riddu Riđđu har også gitt lovende, fremadstormende artister som Ágy, Emil Karlsen, Violet Road og Slincraze plass og kraft, like mye som stjernene Buffy Sainte-Marie og Mari Boine.

Festivalen våger å blande inn de mer ukjente mellom stjernene, og de gjør det fordi de vet at deres publikum forventer akkurat det. Riddu-gjengeren drar ikke til Manndalen bare for å se Dagny eller Sondre Justad. De dra for å få med det spesielle, det med egenart. Det som skaper og som er Riddu Riddu. Og det er derfor festivalen har lyktes. Det er derfor den har kommet inn på statsbudsjettet, og derfor har den status som knutepunktfestival.

Det er naturligvis ikke optimalt at årets jubileumsfestival blir preget av korona, men trøsten må være at det garantert kommer flere sjanser. Riddu Riđđu er ikke en festival som kan bli borte. Den er her fordi vi trenger den, i dag, i morgen og for alltid.

Til lykke med jubileet, kjære, lille storm. Blås videre - så det uler om novva og vi ordentlig kjenner at det river og røsker i oss. Det er det vi trenger!