I alt seksti ungdommer må ut av regionen for å ta videregående utdanning dersom fylkeskommunes høringsforslag går hele veiene gjennom. Skolebyråkratenes forslag omfatter idrettsfag, og enkelte helse- og kommunikasjonsfag.
Det er lett å se seg blind på betydningen av fagene, og tenke at idrettsfag har mindre verdi enn viktige områder i samfunnet som helse og kommunikasjon. Det er i så fall en solid bommert.
Nord-Troms trenger alle at unge mennesker får bo i regionen så lenge de kan og vil. I en region der befolkningsfremskrivningene er like dystre som klimautsiktene, er det uhyre viktig å beholde ett hvert skoletilbud i så stor grad som overhodet mulig.
Dersom 45 idrettsfagelever må ut av regionen, er det flere enn bare Nord-Troms videregående skole som taper. Da mister idrettslag viktige ressurser, ungdomsmiljøene stykkes opp og et vesentlig bolysttiltak – idretten – svekkes. I verste fall kan hele lag i enkelte klubber forsvinne. Spillerne drar så til Tromsø og etablerer seg i andre klubber, samtidig som moderklubbene svinner hen.
Ekstreme bokostnader i Tromsø gjør også at en del foreldre betakker seg for å sende sine unge dit på hybel. Kostnadene er så store at de heller velger å ta hele familien til bylivet. Dermed mister regionen ikke bare en, men flere personer med de følgene det har for samfunnene de flytter fra.
At byråkratene lager slike kuttlister er forståelig. Det er tross alt en del av den jobben politikerne setter den til. Og det er politikerne som gir byråkratene det økonomiske handlingsrommet de planlegger ut fra. Derfor blir det egentlig galt når politikerne kritiserer sine egne ansatte for å gjøre det de er satt til.
Dersom fylkespolitikerne i Troms mener det er viktig å ha gode skoler i distriktene, må de sørge for at disse skolene får fred. De må bevilge tilstrekkelig med penger, og de må eventuelt øremerke midler til linjer de mener er ekstra viktige. Det vil gi byråkratene mer tydelige rettesnorer og skolene – og kommunene de «bor i» – større forutsigbarhet og trygghet.