Nyheten om at Lerøy Seafood Group ASA legger planene om en filetfabrikk på hylla var, dessverre, et forventet trekk fra laksegiganten. Etter at regjeringa og finansminister Trygve Slagsvold Vedum la fram sitt forslag om en ny grunnrenteskatt, har de tre gigantene innen norsk havbruk, Salmar, Lerøy og Mowi i tur og orden spilt sine kort.
Først ut var Salmar som allerede fredag hevet kjøpet på 1.233 tonn biomasse til en verdi av 244 millioner kroner. Mandag gjorde Lerøy Seafood Group tilsvarende, og hevet kjøpet på 123 millioner. Tirsdag kom den forventede meldinga fra Mowi om at de også hever kjøpet innenfor trafikklysordninga, verdt 183 millioner kroner.
Problemet med grunnrenteskatten er at den kommer sent. Den kommer i en tid der de store selskapene er blitt forvente med å tjene eventyrlig. Selskapenes ledere har de siste årene kun vist sine eiere og styrer grafer som peker til himmelen. Den ene rekorden innen norske sjømatproduksjon og -eksport har slått den andre, og utviklinga har pekt en vei - opp. Grunnrenteskatten føles i så måte som isvann i sydende årer.
Lerøy Aurora-sjefen om lakseskatten: - Jeg vet med sikkerhet at man kommer til å angre på dette håpløse eksperimentet
Det er derfor den kommer for sent. Den burde vært der fra dag én. Allerede i oppdrettsnæringas spede begynnelse burde aktørene blitt vante med å betale en del tilbake for bruken av de felles ressursene. Størrelse og fradragsordninger kan diskuteres, men en beskatning burde vært på plass langt tidligere slik at sjokket ble mindre for aktørene.
Med sine vedtak om heving av kjøp og planer som legges på is, har de tre store selskapene nå sørget for at småkommunene de agerer i vil gjøre alt de kan for å forhindre skatten. De kan la lokalpolitikere, og næringsliv som leverer tjenester til dem, ta kampen på deres vegne.
Bøe skremt av regjeringens lakseskatt
Det er ikke overraskende, men likevel - det de burde gjort, var å komme sterkere på banen og krevd bedre insentiver. De burde forsøkt å forhandle om en lavere skatt, og bedre fradragsordninger slik at også investeringer på land kom med.
Akkurat nå framstår Salmar, Lerøy og Mowi som sure og bortskjemte selskaper som ikke lengre fritt får forsyne seg av kaka på bordet. Det kler ikke selskaper som ellers snakker varmt om bærekraft, distriktsutvikling og lokal samhandling. Slik er ikke de oppdretterne vi kjenner.