Siden Vidar Langeland (VL) endelig svarer meg på det som hele tiden har vært mitt hovedanliggende, nemlig det politiske miljøet og «takt og tone» i debatter, velger jeg å skrive enda en gang. For svaret hans er litt trist å lese: 1. VL har lært seg å skille sak og person i tøffe debatter. 2. Man kan likevel være venner etterpå. 3. Posisjonen er ikke de rette til å definere god takt og tone i politikken.

Les innlegget til Langeland: Takt og tone – og brøytesak

Før jeg svarer på dette må jeg bare få si at jeg er glad for at 3. utlysningsrunde fjernet den tvilen som var skapt om hvem som kunne søke på brøytingen på Skjervøy. Vi vil riktignok aldri få noen dom på om 2. utlysningsrunde nødvendigvis diskvalifiserte to av tilbyderne, men det trenger vi heller ikke bruke tid på. For selv når jeg tar som utgangspunkt at VL’s tolkning er rett, blir hans angrep i Nordlys 12.08.2017 ille nok.

At Ola Solvang og Nordlys lar passere at en politiker antyder at rådmannen på Skjervøy enten er «dum, hevngjerrig eller kjøpt og betalt», er en sak for seg. Jeg har lenge undret meg over avisas kampanjejournalistikk overfor Skjervøy-samfunnet. Men at en sentral Skjervøy-politiker går foran i denne slags hersketeknikker, er vanskeligere å forstå. I et kommunestyremøte ville VL blitt klubbet for hver enkelt av disse beskyldningene. Da sier det seg selv at de heller ikke egner seg på trykk. Dersom man mener at noen har kommet med et dårlig gjennomtenkt forslag, så kan man selvfølgelig si det. Men det er stor forskjell på å karakterisere et forslag som dumt - og å kalle en person dum.

Hvis vi skal gradere disse uttrykkene, så er det siste det klart verste. «Dum» eller «hevngjerrig» kan en person være alene om. Men «kjøpt og betalt» må man være minst to om. Da insinuerer man at noen (SPA) byr betaling for å få en fordel, mens noen andre (Rådmannen) er villig til å motta betalingen. Det er dette vi kaller korrupsjon. Det er ganske alvorlig offentlig å antyde en slik mulighet. Det var da også årsaken til at jeg i mitt innlegg 1. juni ga uttrykk for at politikerne på Skjervøy trengte kurs i hvor grensen går for å komme med injurier. For VL har ikke vært den eneste politikeren som har antydet en slik mulighet.

Heller ikke i en familie er det slik at man bare blir venner igjen etter en slik salve, spesielt ikke dersom lignende ord er blitt et gjentagende mønster. Man kan nok «gjøre gode miner til slett spill» når man møtes, men er likevel lei seg innvendig. Som barn lærte sikkert både Langeland og jeg at vi burde be om unnskyldning dersom vi hadde gått over streken. Da bedres sjansene for å kunne legge en vond sak bak seg, mens det i motsatt fall ofte blir en verkebyll av det.

Dessverre er det få tegn på vilje til å gjøre opp for seg. Hadde det kun vært angrepet fra i fjor høst kunne man kanskje tolket det som «et skudd fra hofta». Det kan skje med noen hver av oss hvis vi blir opprørt over noe. Men VL fortsetter bare i samme stil og antyder i flere avisoppslag på høsten og vinteren at rådmannen kun støtter den ene tilbyderen, at hun bør vurdere sin stilling og at han ingen tillit har til henne. Det siste gjentar han også i sitt forrige innlegg nå på forsommeren.

Langeland bør se på denne saken på nytt. 1. Det er en gedigen misforståelse å tro at man «skiller sak og person» dersom man «tar mannen i stedet for ballen». 2. Den beste måten å bli venner igjen på, er å gjøre opp for ukvemsord og urimelige beskyldninger. 3. Ingen partier eller grupperinger har noen enerett på definisjonen av god takt og tone. Og har vi ikke lært det før vi kommer inn i politikken, begynner det å bli dyktig sent. Men det er aldri for sent.

Så vil jeg til slutt takke Langeland for en stort sett god tone i vår debatt i sommer. Det er jo slik jeg kjenner deg fra kommunestyret og helsekomiteen; godt forberedt, velformulert og med mange innfallsvinkler det er verdt å tenke over. God sommer!