Når jeg er ubeskjeden nok til å skrive om meg selv, så er det fordi mitt levnetsløp har vært så spesielt, at det kanskje er historisk berettiget å innvie andre om at samfunnet i dag er totalt forandret til det bedre på noen tiår.
Å fortelle sin livshistorie kan være vanskelig nok, også fordi jeg har en bakgrunn som er slik at det var sorg og elendighet som framfor alt preget min oppvekst, mens yrkesmessig i voksen alder ble min opplevelse noe helt annet.
Jeg ble født i 1932 og var nummer 6 i en søskenflokk på 8 i min fars første ekteskap. Jeg laster ikke mine foreldre for fruktbarheten, for slik var det på den tiden, men jeg har ennå problemer med å begripe hvordan det var plass til 10 personer i dette lille bolighuset vårt.
Trangboddheten kan nok være sterkt medskyldig i det som skulle ramme vår familie, hvor tuberkolosen så og si utryddet halve familien i løpet av noen få år.
Tragedien startet i juni 1940, da min nest eldste søster, Alfhild, døde 15 år gammel av hjernehinnebetennelse og muligens også tuberkolose. To måneder senere døde min eldste søster Mary, 17 år, av tuberkolose. Ikke lenge etter fikk min eldste bror, Petter, og min mor Kaspara, også tuberkoslose, og Petter, 21 år, døde i mars 1942 og min mor, 45 år, 11 dager etter. Min nest eldste bror, Frits, døde i januar 1947. Foruten tuberkolose led han også av epilepsi. Min tredje eldste bror Karl Johan (Kalle) omkom i Vadsø havn i 1976, 46 år gammel.
Min yngste søster, Nansy, ble adoptert av ei kusine av oss og hennes mann. Hun bor nå i Frankrike. Min nest yngste søster Sigrid, bor i Oslo. Min far giftet seg på ny og fikk 4 barn, hvorav 2 av dem er gått bort. Min bror Kalle og min søster Sigrid ble boende hos vår far og stemor. Jeg for min del følte meg nok litt uvel, når noen av mine nærmeste kom sammen for å drøfte min skjebne. Jeg var uskikkelig nok til å lytte ved døra til "møterommet", når jeg skjønte at de voksne skulle finne en løsning for meg. Det var på tale og sende meg til et barnløst ektepar i nabokommunen Kvænangen. Den gangen var det liksom så mye lenger borte fra min hjembygd, og ikke noe fristende for meg. Heldigvis grep min fars søster og hennes mann inn og tok meg som pleiebarn.
Livet gikk nå sin gang og tapet av min mor og søsken kom etter hvert mer på avstand. Høsten 1944 ble vi som alle andre i Finnmark og Nord-Troms evakuert. Vi kom til Sortland til min pleiefars tante, og ble der til våren 1946. Vi var riktignok hjemme i Straumfjord sommeren 1945, men alt av hus var nedbrent, slik at det ble en vinter til på Sortland. Vi kom tilbake våren 1946. Jeg var 13 år når jeg og min gode kompis, Kåre Hammervold, som nå for lengst er gått bort, var ute og syklet og vi kom i snakk med en oppsynsmann for gjenreisningen, Leif Blixgård. Leif var forståelsesfull mot de unge og han ga oss jobb. Det ble full fart hjem å skifte ut kortbuksa med arbeidsklær. Lønn var 85 øre timen (tariff under 16 år), men vi syntes det var greit. Det som gjorde oss stolte var at vi også skulle betale skatt. Senere i livet er nok skattemoralen blitt noe svekket. Arbeidet besto i å være med lastebiler og laste og losse byggematerialer. Senere var vi med og støpte grunnmurer til våningshus og fjøs. På den tiden var det ikke en blandemaskin i bygda, så Kåre og jeg måtte blande med handmakt.
Det som jeg i ettertid skjønte ikke var så bra, var at jeg på grunn av jobbingen ikke gikk siste året på folkeskolen. De årene jeg gikk på skolen under krigen, var heller ikke særlig givende. Det hendte også at vi måtte avbryte undervisningen fordi tyskerne trengte skolestua. Jeg har hele tiden følt at det lille jeg lærte på folkeskolen var under evakueringen på Sortland. Presten forlangte vitnemål fra folkeskolen når jeg skulle konfirmeres, noe jeg selvsagt ikke hadde, men pleieforeldrene mine fikk nå presten til å konfirmere meg likevel.
Men skolegang eller ikke, jeg deltok i anleggsarbeid, fabrikkarbeid (også i Sverige) og fiske. I 1951 ble jeg innkalt til militærtjeneste i Tysklandsbrigaden. Det var jo spennende å komme utenlands og krigen var jo for lengst over, slik at det var ikke noe dramatisk å være der 6 måneder. Etter at vi kom til Tyskland ble jeg tatt ut til sersjantkurs, men jeg hadde mindreverdighetskomplekser og ba om å få slippe, fordi de øvrige som var tatt ut hadde ikke bare fullført folkeskolen, men de fleste hadde også videregående utdannelse. Senere har jeg lovprist mine overordnede som tvang meg inn på kurset. Det skal jeg komme tilbake til.
Som fisker deltok jeg flere sesonger på storsildfiske på vestlandet, loddefiske i Finnmark, garnfiske på Breivikfjorden mm. I 1958 var jeg et halvt år på Vest-Grønland med en linebåt og det er det verste jeg har vært med på av slit og liten fortjeneste. De andre norske båtene som fisket utenfor Vest-Grønland gikk til Norge og leverte saltfisken til en bedre pris enn vi fikk på Grønland. Vi leverte fisken på en handelsstasjon. Når det var for dårlig vær for å sette og dra linebruket, lå vi i ly av et isfjell eller fikk inn i en fjord og da måtte vi ned i rommet å "legge om" saltfisk eller i egnerhuset og vedlikeholde linebruket. På det halve året hadde vi 1 - ÈN - fridag og stuerten hadde ikke fri den dagen heller.
Når vi kom til Norge om høsten bestemte jeg meg for å slutte som fisker og da kom sersjantkurset fra Tyskland meg til nytte, fordi jeg fikk engasjement som sersjant i Brigaden i Nord-Norge. Forsvaret la til rette for slike som meg, med tilbud om kurs og ekstraordinær undervisning. Det største som hendte meg i så måte, var når jeg ble fast ansatt. Med tid og stunder ble jeg kaptein.
De første årene tjenestegjorde jeg på Bardufoss i Målselv kommune. På Bardufoss skulle det bygges ungdomsskole og det var tilløp til at kommunestyret skulle plassere skolen i utkanten av skolekretsen, mens vi som bodde der ville ha skolen på Rustadhøgda, slik at ungene kunne bruke gang- og sykkelveien fra Andselv og Heggelia til og fra skolen. Jeg ble så engasjert i plasseringsspørsmålet at jeg meldte meg inn i Heggelia Arbeiderlag, som også var engasjert i dette. Etter hvert ble jeg ordfører i Målselv og skolen ble bygd på Rustadhøgda, men jeg var så visst ikke alene for at det ble slik.
Det ble mye politikk for meg både i kommunen og fylket, senere også i Nordreisa.
Da forretningsbankene ble demokratisert av Stortinget, ble jeg valgt inn i representantskapet i Tromsbanken, som hadde flere avdelinger rundt i fylket. Banksjefen i Barduavdelingen skulle slutte og jeg ble oppfordret til å søke. Jeg kunne ingenting om en banks indre liv, men jeg hadde dyktige medarbeidere, som kunne det banktekniske. Det som ikke var bra var at dette var i den såkalte jappetida i åttiåra, når rentenivået løp fullstendig løpsk og vi som andre banker tapte penger. Jeg følte etter hvert at jeg behersket ikke denne utfordringen tilfredsstillende og det samme følte nok også direksjonen og vi avsluttet et ellers godt samarbeid gjennom 6 år. Det hele endte med at Tromsbanken gikk inn i Fokus bank, som i likhet med mange andre banker gikk konkurs.
Etter at jeg forlot banken, ble jeg mottatt av min tidligere velgjører Forsvaret og tjenestegjorde til jeg gikk av med pensjon i 1992, 60 år gammel.
Men det var liksom ikke måte på medgang når det gjaldt jobbtilbud og jeg ble anmodet om å søke på bestyrerjobben på Haraldvollen leirskole og der var jeg i fem år til jeg bestemte meg for å flytte hjem til Nordreisa. Jeg hadde for lengst glemt mine mindre gode erfaringer som yrkesfisker, og nå har jeg vært hobbyfisker på Reisafjorden hvert sommerhalvår siden 1997.