VEL MENT:

Jeg snur ryggen til, setter meg ned. Tårene mine får hun ikke

– Det er for vondt å se på henne, skriver Vel Ment skribent Kari Skog.
KARI HELENE SKOG
  • Alder: 40
  • Bosted: Tromsø
  • Yrke: Selvstendig næringsdrivende
leserbrev

Hun står foran meg, holder hendene mine i sine, og ser rett på meg med brune smale øyne. Det slette brune håret har fått striper av grått, og som alltid er klærne nøytrale i fargene, det lange skjørtet går ton i ton med genseren og kåpen. Hun smiler, mens hun i total ro ser på meg.

Jeg har bedt for deg, sier hun, og øynene fylles av tårer. Jeg har bedt for deg i alle disse årene. Endelig er jeg bønnhørt.

Det er en solskinnsdag, vi sitter på en utekafè og drikker pils. Hun kom bare plutselig forbi, snudde seg og kom mot meg. Jeg syns jo det var hyggelig å møte henne igjen, etter alle disse årene.

Den nye kjæresten min sitter rett ved siden av der jeg står, han merker så vidt hva som skjer, og nysgjerrig snur han seg mot oss og smiler mot henne.

Får jeg hilse på? spør hun. Fortumlet svarer jeg ja, selvfølgelig.

Han reiser seg, rekker frem hånda og gliser frem sitt navn. Hun hilser varmt tilbake, før hun igjen retter blikket sitt mot meg.

Jeg er så glad, sier hun i fortsatt bevrende ro. Dette er en gledens dag. Jeg hadde hørt om det, at du endelig var blitt heterofil, men å få se det slik. Jeg er så glad. Jeg har bedt og bedt for deg.

Nå renner tårene hennes. Jeg må se bort. Det er for vondt å se på henne. Hele meg er i opprør. De varme hendene hennes, det intense brune blikket, all kjærligheten hun gir meg. Jeg vil ikke ha den. Den er lagt på feile premisser. Jeg er ikke frelst fra noen synd. Dette er ikke en bønnhørelse på noe som helst vis. Jeg har funnet kjærligheten, og denne gangen var det en mann. Den forrige gangen var det en kvinne. Hele opptrinnet tar sikkert to minutter. Jeg husker det som to timer. Uendelig lange sekunder, smerten i kroppen, sinnet og fortvilelsen. Nei. Nei nei nei!

Jeg tar et skritt fra henne, trekker pusten og ser rett tilbake på henne.

Jeg blir så lei meg når du sier dette. Jeg holder blikket hennes, fast og bestemt. Jeg blir så lei meg når du sier du er bønnhørt.

Hjertet mitt dundrer inni brystkassa, jeg må konsentrere meg om å puste.

Dette vil jeg ikke høre på. Homofili handler ikke om synd, jeg har aldri bedt deg om å be for meg. Du får ikke lov å tenke om min kjærlighet så nedrig og nedsettende. Nå må du gå. Nå skal du gå.

Jeg snur ryggen til, setter meg ned, tårene mine får hun ikke.

Det er kirkevalg, dere kan stemme på samme sted der dere stemmer på kommunevalget. Stem for ei kirke som er for alle, for ei tru som handler om at alles kjærlighet er like verdifull. Vi må fortsette kampen, den er ikke ferdig kjempet. Det er like viktig nå å stemme, som forrige valg.

Tro. Håp. Kjærlighet. Stem Åpen folkekirke.