MENING:

Jevnet med jorden...

Den tyske hærledelsen på Nordfronten, ved general Lothar Rendulik, ønsket ingen deportasjon av befolkningen eller nedbrenning av landsdelen.

Foto: NTB Scanpix  Foto: Scanpix

leserbrev

…….er tittelen på en dokumentarisk formidling av deportasjonen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms høsten 1944, forfattet av Per Kristian Olsen.

Hans tolkning av begivenhetene resulterte i en akademisk turbulens da boken kom ut i fjor, men som krigshistorie-interessert legmann oppfatter jeg det store kildematerialet og den formidable dokumentasjonen som svært overbevisende.

Den tradisjonelle fortellingen om denne forferdelige nord-norske høsten er jo at det var militærstrategiske årsaker som lå bak den brente jords taktikk. Da nedbrenningen startet var imidlertid den effektive tyske etterettningstjenesten på det rene med at de sovjetrussiske fortroppene neppe kom til å forsere Tanaelven. Faktisk hadde Den røde hær allerede begynt å overføre tropper fra Nordfronten til den mer offensive Østfronten. Dessuten var det tyngste artilleriet etterlatt langt bak frontlinjen i nord.

Den tyske hærledelsen på Nordfronten, ved general Lothar Rendulik, ønsket derfor ingen deportasjon av befolkningen eller nedbrenning av landsdelen. Det var ikke militærstrategisk påkrevet, dessuten hadde jo tyskerne mer enn nok med å evakuere seg selv og tusenvis av krigsfanger – for å opprette Lyngenlinjen.


– Den tyske militære ledelsen ville ikke brenne Finnmark og Nord-Troms

Per Kristian Olsen gir ut boka «Jevnet med jorden» som gir et helt nytt perspektiv på brenninga og tvangsevakueringa høsten 1944.


Hvorfor skjedde likevel dette ? Per Kristian Olsen legger betimelig skylden på Nasjonal Samlings leder Vidkun Quisling og Norges sivile leder, nazikommisæren Josef Terboven. Altså landets mest forhatte menn. Disse to– som ellers var rivaliserende uvenner – hadde fått det for seg at i et befridd Finnmark kunne norske og allierte interesser danne et politisk og militært brohode i ryggen på tyskerne. Derfor fremsto deportasjonen og nedbrenningen av landsdelen som nødvendig, og Hitler lot seg overtale til å utstede sitt beryktede Befehl, der det fremgår at intet hensyn skal tas.

Og da Der Fûrer hadde talt kunne ikke Wehrmachts overkommando i nord nøle. Med tysk grundighet og pervertert pedanteri gikk brannkommandoene løs på absolutt alt av bebyggelse, de brukte store militære ressurser på å oppspore rømlinger som unndro seg deportasjonen, og de overlot i stort mon det sivile samfunnet til selv å transportere befolkningen sørover.

I rettsoppgjøret etter krigen – der Per Kristian Olsen avslører den norske riksadvokatens unnfallenhet – ble aldri Quslings delaktighet et tema, og Lothar Rendulik klarte å lyve seg fra sitt ansvar i Nûrnbergdomstolen.

Etter mitt skjønn har forfatter Per Kristian Olsen her levert en oppdatert analyse av det nasjonale traume som rammet vår landsdel for over to generasjoner siden.