Kriminaliseringen av naturbruk

Bør vi ikke i større grad stole på vurderingene som gjøres lokalt, spør Runar Myrnes Balto.

Runar Myrnes Balto  Foto: Marie Louise Somby

leserbrev

Endelig kom våren til nord. Men med våren kommer også de årlige påminnelsene om at tradisjonell samisk naturbruk i mange tilfeller er forbudt. Enten det er vårjakt på ender, sjølaksefiske eller isfiske på vidda folk driver med, så opplever folk at lover og forskrifter gjør at de ikke får høstet av naturen slik familiene deres har gjort i generasjoner.

Vårjakt på ender i Kautokeino er et godt eksempel. Der er det lov å skyte bare inntil 150 ender i løpet av vårjakta. Det betyr i gjennomsnitt en og en halv and på hver av de omtrent hundre jegerne, og det har vært gitt kvoter på så lite som én and. Jakta er tradisjonelt en viktig kilde til mat for fastboende samer i periode da det ikke er så mye annet å høste av, og er enda i dag et viktig tilskudd til husholdningen. Men én and er knapt nok til å gi en familie et lite måltid på bordet.

Vårjakta forvaltes etter forskrift fra Miljødirektoratet i en evigvarende forsøksordning, som i denne omgangen varer til 2022. Det vil være ganske enkelt å gjøre vårjakta til en permanent ordning som forvaltes lokalt, men så langt har dette effektivt blitt stoppet av en byråkratisk motvilje i Oslo. Når Sametinget tar opp saken, sier Miljødirektoratet at det ikke kan gjøres noe før prøveordningen er evaluert. Men klarer de å sette i gang en evaluering? Nei, absolutt ikke.

Konsekvensen er at Miljø og klimadepartementet kan trekke på skuldrene igjen neste år og svare at «nei vi kan ikke øke kvoten eller gjøre ordningen permanent, fordi den ikke er evaluert». Og sånn går nu åran. Er det rart at folk blir frustrerte?

Det samme departementet er ansvarlig for det tradisjonelle sjølaksefisket som er en viktig del av sjøsamisk kultur. Dette fisket er så gjennomregulert at det snart ikke er noen igjen som driver med det. Her er det fisketidene som er hovedproblemet. I 2019 var det for eksempel i Porsangerfjorden lov å fiske mellom 1. juni og 21. juli, men bare mellom mandag kl. 18.00 og fredag kl. 18.00.

Det finnes ikke rom for å tilpasse tidene til vær og naturgitte variasjoner. Thomas Hansen, som fisker laks i Porsangerfjorden, forklarte i Nordnorsk debatt i fjor hvordan den korte sesongen gjør at fiskerne kan risikere å stå nærmest tomhendt igjen etter sesongen, når fiskerne ikke kan tilpasse seg værforhold. Det er ikke bærekraftig, og i lengden er hele denne delen av sjøsamisk kultur i ferd med reguleres til døde. Hvilke ungdommer orker å satse med sånne vilkår?

Et tredje vårtegn er at skuterløypene stenger mens det enda er vinter på fjellet og isfiskesesongen endelig har gode værforhold. 5. mai stenger alle skuterløyper i Troms og Finnmark, og kommunene må be på sine knær til statens utsendte i Fylkesmannen om å få holde egnede løyper åpne videre. Noen av løypene fikk holdes åpne til 17. mai, men ingen dispensasjoner til å kjøre til hytter eller fiskevann utenfor løyper ble opprettholdt.

I kommuner som Kautokeino er det kultur for å finne gode løsninger i fellesskap mellom reindrifta og fastboende, som innebærer at åpne løyper ikke går nært kalvingsområderfor reindrifta. Det er ikke av hensyn til reindrifta at løypene holdes stengt nå. Faktisk så har også reindriftspartiet Flyttsamelista skrevet brev til Fylkesmannen der de har klaget på vedtaket om Kautokeino kommune sine løyper og bedt om at de holdes åpne videre.

Bør vi ikke i større grad stole på vurderingene som gjøres lokalt, på bakgrunn av dyp kunnskap om natur og lokale forhold? I de langstrakte og store kommunene våre, er det mulig å ferdes i naturen på en måte som tar hensyn til både reindrift, ville dyr og fugleliv. Dette er en balanse som kommunene er i stand til å finne, og som er dypt integrert i kulturen. Det kan ses på som arrogant for folk når byråkrater som sitter langt unna gjør vurderinger som man opplever ikke tar hensyn til lokale forhold.

Motviljen mot å utvide skuterperioden er med på å blottlegge et system av lovverk og byråkrati som ikke verdsetter samisk utmarkshøsting. Sammen med bortreguleringa av sjølaksefisket og det som i praksis er et forbud mot vårjakt på ender ser vi et mønster der lover og forskrifter er med på å kriminalisere samisk kulturutøvelse i naturen.

Det oppleves som ekstra provoserende når det samme byråkratiske og politiske miljøet i hovedstaden ivrer for store ødeleggelser i naturen i form av gruvedrift og vindkraftverk i de samme områdene.

NSR arbeider iherdig for at samer skal få lov å utøve sin kulturarv og høste fra naturen, enten ved å jakte ender, fiske laks i sjøen eller ørret på fjellet. Vi tror nemlig på det samiske folkets evne til å bruke naturen på en bærekraftig måte. Dette er saker vi løfter gjennom Sametinget, og som vi vil løfte enda høyere på agendaen i tiden som kommer.