Årets lønnsforhandlinger er godt i gang. «Vårens vakreste eventyr» ble utsatt til høsten i 2020. Årsaken kjenner vi alle – korona-pandemien.

Da vi gikk inn i dette året gledet vi i Fagforbundet oss til vårens oppgjør. Vi skulle få til skikkelig løft blant de som hadde sakket bakut lønnsmessig. Utsiktene til veksten i norsk økonomi var lyse. I fagbevegelsen så vi at anslagene for lønnsveksten også var lagt høyt og i Fagforbundet så vi for oss tillegg på langt over tre prosent.

Mye penger gir rom for mange forbedringer, ikke bare på lønn, men også på andre områder som er viktig for arbeidstakerne.

Fortsatt er vi langt fra ferdige med årets lønnsoppgjør i alle tariffområder, og jeg kan melde at flere dessverre kommer til å få svært slunkne tillegg i årets oppgjør. Mange har med rette spurt: Hvordan i alle dager kunne vi komme ut med så lite penger? Spørsmålet er godt og svaret er både enkelt og sammensatt. Det heter Korona.

For så kom 12. mars og Norge stengte ned. Arbeidsledigheten steg lynraskt og den ene virksomheten etter den andre var truet av konkurs. Også i offentlig sektor var mange virksomheter stengt, og vi hadde litt av en jobb med å sikre at ingen, eller i hvert fall så få som overhodet mulig, ble permittert. Det var viktig å sørge for at de hjulene som kunne holdes i gang, var i gang.

Samtidig som trykket var stort i offentlig sektor, var omfanget av permitteringer i privat sektor enormt. Ikke siden andre verdenskrig har vi opplevd tilsvarende. Når Norges handelspartnere stengte ned forsvant marked for industrien. I Norge er det slik at industrien forhandler først og setter normen for blant annet offentlig sektor. Hvorfor, jo fordi vi er avhengig av inntekter for å finansiere blant annet velferdsstaten. Det må være en noenlunde harmoni i lønnsveksten i Norge. Derfor må vi ta hensyn til den økonomiske bæreevnen.

Vi som forhandler lønn har et ansvar i å tenke på den økonomiske situasjonen i landet vårt. Det er et ansvar vi tar, men vi forventer også at arbeidsgiver tar sin del av ansvaret og ikke utnytter situasjonen til å løpe fra sine avtaler.

Som nestleder i Fagforbundet representerer jeg yrkesgrupper i flere sektorer – i private og offentlige virksomheter. Mange har stått i frontlinjen mot korona-pandemien. De har gjort en formidabel innsats. De har stått på og vist stor grad av fleksibilitet og innsatsvilje når verden ble snudd på hodet. Koronakrisen har også løftet yrkesgrupper frem i lyset. At renhold er viktig, vet vi, men hvor viktig denne yrkesgruppen er, har vi nå blitt smertelig klar over. Selv om jeg her trekker frem renholderen er det på sin plass å påpeke at det er «hele laget» som leverer tjenester og holder hjulene i gang.

Vi tar, selv etter den våren vi har vært gjennom, vårt ansvar for helheten i det norske arbeidslivet. Dersom arbeidsgiverne ikke tar sitt ansvar vil vi fortsatt ta en kamp, noe den nylig avsluttede busstreiken er et bevis på det. En rettferdig kamp for at arbeidsgiver ikke skal løpe fra inngåtte avtaler og trygge sikkerheten i en bransje som blir stadig mer presset.