Nord–Troms jordskifterett ga i 2013 Staten og noen få grunneiere medhold i kravet om at lokalbefolkningens fiskerett i Reisaelva skulle begrenses. Dette gjaldt også for grunneiere som vil fiske på og utenom egen eiendom.
I 1991 ble det avsagt en dom i Jordskifteretten som fastsatte at de fiskeberettigede skal ha 40 prosent andel i fisket. Private grunneiere 30 og Staten 30. Men denne bestemmelsen ble ikke praktisert eller gjennomført fra noen av partene, og grunneierne og Staten har hele tiden med flertall i styret i Reisa elvelag.
Fiskereglene som ble vedtatt til og med 2014 ga de fiskeberettigede ordninger som ble oppfattet som rimelige. Man kunne i praksis fortsette å fiske omtrent som før. To rullerende soner var stengt om gangen, men man hadde 17 - 18 andre soner å fiske i. Jordskifteretten sier i 2013 at stengte rullerende soner ikke er i samsvar med 1991-dommen. Uansett har folk hatt en uavbrutt, felles, bruk av elva, bruk som har pågått like lenge som det har bodd folk i dalen. Alle kunne fiske overalt, det var allemanns og ingenmanns elv. 1991–dommen førte ikke til noen endring i de fiskeberettigedes bruk av elva. Folk flest har ikke vært klar over at 1991–dommen når som helst kunne brukes til å etablere helt nye fiskeregler i vassdraget.
Det er det som har skjedd etter 2013. Nå oppdager også grunneierne at konsekvensene av Jordskiftedommen i 2013 heller ikke er økonomisk gunstig for dem, eller for driften av Reisa elvelag. Det viser arbeidet som pågår med fiskereglene for 2015 i Reisa elevlags styre. I innstilling til styret vil man blant annet innføre rullerende soner i strid med Jordskiftedommen. Prisen på forvaltningskortet som de fiskeberettigede må betale, er foreslått tredoblet, og det vil føre til at færre fiskeberettigede vil løse kort, og de blir skviset ut av elva. Mange som ønsker å fiske med mark etter sjøørret får bare et lite område å fiske på. Mens et ubegrenset antall utenbygds fiskere skal fiske fra 27.juli til 14.september fra Bergmo bru til sjøen. Det kan føre til press på sjøørretstammen, og det er med på å presse og utkonkurrere lokalbefolkningen fra fiskeplassene.
Fiskeretten til lokalbefolkningen i Reisaelva er et helt unik, og dette er snakk om varige rettigheter. Det handler ikke bare om vår generasjons bruk av elva, men også om fremtidens bruk og høsting. Det er denne uretten vi nå skal rette opp.
Saken er meldt inn som gruppesøksmål til Nord-Troms tingrett mot Staten og en lokal grunneier som støtter Statens syn. Tingretten vil avgjøre om saken skal reises, og Tingretten sender ut den formelle, bindende påmeldingen til gruppesøksmålet, der hver enkelt må aktivt melde seg på.
Denne saken er ikke tapt, den har bare så vidt begynt. Fiskeberettigede og lokale grunneiere som støtter saken, må nå stå samlet. Fiskeretten har tilhørt, og skal tilhøre lokalbefolkningen. Alle må være med på å bidra hvis vi skal få tilbake den fulle fiskeretten, noe vi mener vi har både rett og hevd på. Vi vil at de lokale grunneierne fortsatt skal kunne selge kort og utnytte sine eiendommer til næring, men de kan ikke begrense de fiskeberettigedes rett.
Risikoen for hver enkelt blir veldig lav. Retten bestemmer hva hver enkelte person maksimalt må betale. Tapende part må dekke alle saksomkostninger som måtte fremkomme under saken. Det er rimelig at største grunneier, Staten, tar største kostnader. De som vinner saken får sine kostnader tilbake. Medlemmene i gruppesøksmålet er kun ansvarlig for et begrenset og forutsigbart beløp, uavhengig om saken går over flere år og helt til Høyesterett.
