MENINGER:

Arbeidsinnsats og nøysomhet møtes av arroganse

Det burde være en kjent sak, ikke minst for politikere på nasjonalt plan at bruksnedlegginga i jordbruket er et resultat av politikk.

15 år gamle Signe Blixgård (midten) vil bli bonde – men ikke med dagens lønnsnivå. Derfor tok hun fri fra skolen for å aksjonere. Her sammen med mamma Elise Blixgård og leder i Nordreisa bonde- og småbrukarlag Harald Evanger.   Foto: Kristina Båtnes Hestdahl

nyheter

Gjennom ti-år etter ti-år har staten kjørt med knallharde økonomiske krav ved forhandlingene med bøndenes organisasjoner. Resultatet har alle sett lenge, men likevel har avviklingskursen fortsatt i jordbruket som i fiskeriene. Selv i disse dager, når samtlige distrikts-kommuner sliter med befolkningsutviklingen er det fortsatt de som tror på visjonen «Færre men sterkere».

I Troms har bruksnedlegginga vært svært ødeleggende for lokalsamfunna. Bare på to år; fra 2017 til 2019 forsvant 40 sauebruk. Geitmelk-produksjonen ble «sanert» bort til under det halve de siste 20 år og nå står kravet om løsdrift i ku-fjøsa for tur til å ta knekken på kumelk-produsenter. Investeringskostnadene ved omlegging fra båsfjøs er så stor at folk blir tvunget til å avvikle. Er dette en ønsket avviklingspolitikk?

Som næringsdrivende er bønder viktige aktører i distrikts-kommuner. Med høy arbeidsinnsats gjennom hele året som lokale matprodusenter bidrar de til en sikker beredskap også på andre måter, f.eks maskinberedskap. Derfor er det mye som rives i fillebiter på bygdene når matprodusentene forsvinner. Det er ikke vanskelig å forstå!

I NRK-programmet «Debatten», v/Fredrik Solvang stod unge, flinke mennesker fram og tydelig fortalte politikerne hvordan deres dagligliv var, - et blodslit med dårlig lønn. Likefult står de samme stortingsfolkene i etterkant av programmet og forsvarer statens skamtilbud i år og tidligere. Noen stortingsfolk, både fra KRF og FRP, har stått fram i beste sendetid og truet med at de vil ikke gi mer til bøndene. Er dette holdninger de har fra grasrota i partiene sine? Neppe!

Det kan kanskje være på sin plass for alle politiske stortingsfolk i disse dager å kontakte sine distriktsrepresentanter og spørre seg til råds. Hva skal til for å beholde lokale matprodusenter i distrikts-Norge? Eller er tida inne for medlemmer og fylkeslag i partiene å gi beskjed sørover hvordan vi vil at bøndene våre skal ha det. Det kan vel passe bra i ei pandemi-tid der verdien av å ivareta lokal beredskap og spredt bosetting er iøyenfallende.