Både arkitekt Line Solgaard og ektemannen vokste opp i eneboliger, og var vant til å ha godt med plass. For noen år siden sto valget mellom å flytte ut av sentrum for å få et større hus, eller å bli boende sentralt, men på et relativt lite areal. De valgte det siste.
– De aller fleste i verden bor mye trangere enn dette, sier Solgaard om den 105 kvadratmeter store leiligheten, som huser to voksne og to barn.
Mellom 1980 og 2013 økte nordmenns gjennomsnittlige boareal fra 36 til 58 kvadratmeter per person, viser tall fra Statistisk sentralbyrå. Solgaard og familien hennes ønsket å fortsette det urbane livet, og de ville ta hensyn til miljøet.
– Vi ville brukt mye tid og transport på å komme inn og ut av byen, og vi ville hatt behov for mye mer oppvarming. Til å være en leilighet fra 1958 har denne et veldig lavt energiforbruk, sier hun.
Årlig forbruker den cirka 2800 kWh, det vil si snaut 27 kWh per kvadratmeter. Til sammenligning var landsgjennomsnittlig energibruk 185 kWh per m2 boligareal i 2012, viser tall fra SSB. Alder, størrelse og beliggenhet i landet spiller inn (mer i nord enn i sør).
Familien fjernet alle radiatorer for å få bedre plass, og la vannbåren gulvvarme – basert på fjernvarme fra et avfallsanlegg, som blokken hadde koblet seg på. Nå måler sensorer på veggen temperaturen i luften, og stiller inn temperaturen i gulvet etter det.
Bruk hver meter
Det er ikke den eneste endringen de gjorde med leiligheten, der den tidligere eieren knapt hadde forandret noe siden byggeåret. Kun peisen har fått stå, og i forlengelse av den har Solgaard tegnet en benk som ble støpt i lys betong på stedet.
Ulike løsninger ble prøvd ut på tegnebrettet: Ett stort rom, med rullende sovealkover til hver person? Eller motsatt: Masse små rom? En bærevegg satte visse begrensninger, og de endte opp med noen relativt klassiske grep.
– Som alle gjør, flyttet vi kjøkkenet for å få et soverom til, forteller arkitekten.
Tidligere besto leiligheten av et lite kjøkken, to små stuer, et lite bad og separat toalett, og to små soverom. Gangen, som tidligere gikk som en tarm gjennom leiligheten, ble åpnet opp og gjort om til lekerom.
– Da kan den i hvert fall brukes til noe, sier Solgaard.
Både i «gangen”/lekerommet og på kjøkkenet er veggene fylt opp med lagringsplass fra gulv til tak, i form av skap uten håndtak eller knotter.
– Når du skal ha mange funksjoner på liten flate, må du bruke hver kvadratmeter, sier arkitekten.
Vinduskarmen fungerer som oppbevaringsplass for glassvaser, som også er dekorative i seg selv. Det runde kjøkkenbordet i marmor kom med treklaffer som enkelt festes rundt og forstørrer bordet betraktelig hvis de har gjester.
Offentlig og privat
Noen plassbygde, luftige stålhyller – bygget og delvis sveiset på stedet – deler opp stuen. Bak dem har Solgaard og mannen 1,5 kvadratmeter kontorplass hver, akkurat tilstrekkelig til en laptop.
– Alt på denne siden er liksom public, her har vi gjester og bråk. Bak er den private sonen, sier hun.
En egen boks er tegnet inn i hylleløsningen for alt av TV-ledninger.
– For å få bort alt raklet. Når man bor på liten plass, vil man ha færrest mulig forstyrrende elementer.
Det ene soverommet har en hems som går fra vegg til vegg, med plass til to personer. Hemsen er laget av rester fra gulvplankene i leiligheten – 40 cm tykke staver av Douglas-gran fra Nord-Europa. Gulvbordene kom i hele lengder og er ikke kappet, for å unngå skjøter.
– De ble løftet inn gjennom vinduet, på skrå, forteller Solgaard, og peker mot vinduet i hjørnet av leiligheten, som ligger i andre etasje.
Smart og fin
Kun taket og skyvedørene til soverommene er malt (de siste i hver sin farge: rød, blå, gul og svart), ellers er alle vegger er pusset med kalkpuss og vokset. Den eksklusive dekorasjonsteknikken heter «stucco lustro» og gir en blankere overflate. Tregulvet er kun behandlet med såpe.
– Vi ville ha overflatebehandlinger som ikke gasser, sier Solgaard.
I motsetning til nye leiligheter, som ifølge arkitekten knapt bygges med større takhøyde enn minstekravet på 2,40, har denne 2,70 meter under taket.
– For små rom og leiligheter er det en stor fordel med mye takhøyde, sier hun.
Hun er opptatt av at begrenset plass ikke trenger å bety trangt og kummerlig.
– Det går an å ha en smart leilighet som også ser fin ut.
Selv prøver hun å få til begge deler, og ser dessuten flere miljøfordeler ved å ha liten plass.
– Vi kan ikke bare kjøpe ting, for vi har ikke noe sted å fylle opp.
Med særlig stor interesse for matlaging har paret prioritert å bruke mye plass og penger på kjøkkenet. De solide, plassbygde løsningene som preget leiligheten, setter visse rammer for innredningen.
– Men det blir ikke statisk, jeg kan flytte rundt på småbord og stoler. Så lenge funksjonelle rammer er på plass, kan alt skje, sier Solgaard.
Hun er fornøyd med valgene de har tatt for å kunne bli boende i byen.
– Tanken er at vi ikke skal pusse opp noe mer før vi dør, sier hun.
– Byene er deling
– I sentrumsnære områder i byene er areal blitt et knapphetsgode. Man får mindre areal på grunn av økonomiske årsaker, men tette byer er bedre byer, mener arkitekt Bjørnar Johnsen, utviklingsleder i Infill, som jobber med byutviklingsprosjekter, med særlig fokus på fortetning.
Selskapet ser byboing som «et i utgangspunktet naturlig og riktig levesett som medfører gode levevilkår, lav arealbelastning per innbygger, lavere miljøpåvirkning enn ved kjente alternativer og flere til å dele på fellesgoder som kollektivtransport eller barnehager».
– Bor man i enebolig utenfor en by, har man egen TV-stue, eget kjøkken og egen garasje. Det er egentlig en veldig usosial måte å bo på. I en by trenger man ikke det, for du har plass til 12 middagsgjester i den felles takhagen, kinoen er rett rundt hjørnet og kanskje tar du morgenkaffen på kafeen nederst i bygården. Byen er deling, du deler disse tingene med andre – med sameiere, nabolaget, byen.
Miljøriktige boliger
Han mener mindre leiligheter også trenger seg på av miljøhensyn.
– En liten, kompakt leilighet i byen har halvparten av CO2-avtrykket som en enebolig utenfor byen, anslår han, men understreker at små leiligheter krever smart planlegging.
– Du må ha gode tegninger, bruke samme areal flere ganger, som et soverom der du vipper opp sengen så blir det kontor om dagen – den type tenkning. Plassbygde møbler må integreres mer, og takhøyden bør ikke være for lav.
"Compact living"
Professor ved Arkitekthøgskolen i Oslo og NTNU, Bendik Manum, mener imidlertid at det mye brukte begrepet «compact living» er blitt et moteord som oftest betyr små, trange og dårlige leiligheter der utbygger ser muligheten til økonomisk gevinst.
– Det blir de billigste boligene fordi de er så veldig små. Dermed kan man kjøpe seg en bolig, men per kvadratmeter blir det kjempedyrt. Det vet utbygger, sier han, og presiserer at det ikke er galt å ha små boliger.
– Men det er veldig avhengig av hva som er utenfor døren og vinduet. Man kan bygge veldig små boliger når det er attraktive omgivelser der fra før, men det er sjelden nye prosjekter selv tar seg bryet med å generere den type aktiviteter i området, sier han.
– Noen er bare ute etter å tjene penger, medgir Johnsen, og fremhever at folk må trives i sine små leiligheter.
– Hvis du skal bo smått, må kvaliteten øke tilsvarende, sier han.
