Hun står i startgropen til en ny tilværelse. Det fire år lange forholdet mellom Carina og NRK-kollegaen Jan Fredrik Bjørntvedt er over. De skulle egentlig gifte seg i januar i år. Nå har hun tatt av seg forlovelsesringen.

– Det er et ferskt brudd, og jeg er lei meg. Det er så klart veldig trist. Det var ikke et sjokkartet brudd, og vi ønsker begge å bevare det gode vennskapet. Jeg vil ikke si noe mer enn det.

BRUDD Det fire år lange forholdet til NRK-kollega Jan Fredrik Bjørntvedt er over for Carina. Her er paret sammen på Idrettsgallaen på Lillehammer i januar fjor. Foto: FREDRIK SOLSTAD

– Hvor går veien nå?

– Si det. Jeg aner ikke. Jeg er optimistisk av natur og bekymrer meg lite. Jeg har en fin familie og en jobb med mange spennende oppgaver. Akkurat nå er dagene litt utfordrende, men livet går jo videre.

Følelsesmenneske

Det er ikke så ofte det er regnværsdager i livet hennes. Men når de først kommer, vet Carina råd. NRK-profilen går ut til bilen, setter musikken på bånn gass og vrenger ut på veiene. Og så synger hun med av hjertens lyst.

– Det er ikke mye vakkert, det skal jeg love deg. Men det hjelper. Det er ikke så langt jeg trenger å kjøre for å føle meg helt på topp. Og det er dårlig listepop jeg hører på. Jeg elsker det!

- Jeg er veldig familiekjær, og særlig tantebarna mine betyr veldig mye for meg.

Det smilet du har sett på TV så mange ganger brer seg over ansiktet hennes og gjør øynene smale. Hun sier hun er et følelsesmenneske og at hun suger til seg alle inntrykk. Spesielt gode sportsøyeblikk får det til å flomme over, som for eksempel da gulltårene rant nedover kinnene til landslagstrener Tor-Atle Hetland etter de norske langrennsherrenes triumf under Lahti-VM i vinter. Det var Carina som intervjuet ham, og hun var sjanseløs til ikke å la seg rive med.

– Jeg svelget voldsomt og er glad for at kameraet var bak meg. Jeg tror jeg beholdt profesjonaliteten, men det var ikke lett. Men jeg ble så berørt av den sterke reaksjonen hans. Og da Emil Iversen falt og tapte medaljen på lagsprinten. Husker du? sier hun og rister lett på hodet.

– Jeg fikk så inderlig vondt av ham. Det var helt grusomt. Det er nå bare sånn jeg er.

Familiekjær

Akkurat nå er Carina på bedringens vei etter en heftig influensa og vil gå inn på en kafé for å få varmen. Hun er småfrossen etter å ha sittet i LSK-hallen i Lillestrøm og sett sin 12 år gamle nevø i aksjon for Tromsø IL. Hun bestiller seg en kaffe latte, men blir servert en cappuccino, smiler vennlig og sier «det går helt fint» før hun varmer hendene rundt kruset.

Sportsankeret er hektet på fotball og sport generelt. Og hun prøver så godt hun kan å følge opp tantebarna, som hun er oppslukt i.

– Familien min bor i Nord-Norge, og jeg benytter enhver anledning til å se dem. Jeg er veldig familiekjær, og særlig tantebarna mine betyr veldig mye for meg. Jeg har jo ikke barn selv, så det blir naturlig for meg at det er nevøer og nieser jeg følger opp og sponser. Jeg trenger dem i livet mitt, og søsknene mine lar meg få lov til å delta.

FAMILIEKJÆR Carina har tette bånd til tantebarna som bor i Nord-Norge. Hun følger opp så tett hun kan. Her heier hun på eldstemann, Peder Skjelstad (12), som nylig gjestet Østlandet som fotballspiller for Tromsø IL. Foto: ESKIL WIE FURUNES, VG

Hun sier at hun elsker Nord-Norge.

– Iblant tenker jeg at jeg skal flytte oppover igjen. Jeg har ingen konkrete planer om det, men jeg er veldig stolt av plassen jeg er fra og har bare gode minner fra en aktiv og trygg barndom, sier hun som ble stemt frem av folket til prisen «Årets nordlending» i 2015.

Valgte åpenhet

Samme år ble hun tildelt prisen «Årets forbilde» fordi hun valgte å snakke offentlig om den alvorlige tarmsykdommen hun lider av, ulcerøs kolitt. Carina fikk diagnosen i 2011 etter å ha vært dårlig over tid.

– Jeg var nervøs da jeg sto frem, og jeg innrømmer at jeg syntes det var flaut å skulle være den som «alle» visste at bæsjet i buksen under TV-sending. Samtidig ville jeg si rett ut hvordan det er å leve med denne sykdommen, for folk forsto gjerne ikke hva som feilte meg.

– På hvilken måte?

– Jeg er egentlig en blid og energisk person, men sykdommen gjør at jeg iblant er litt asosial og må si nei til å bli med på morsomme ting. Å si at du ikke kan komme på fest fordi du har vondt i magen, får du ikke så stor forståelse for. «Alle» har jo vondt i magen til tider. Men når alle vet at jeg enkelte dager må gå på do 30–40 ganger og at jeg takker nei fordi det er en reell fare for at jeg gjør i buksen under festen, da er forståelsen en helt annen.

UTFORDRINGER Carina Olset fikk jobb i NRK allerede som 24-åring og har tatt den ene utfordring etter den andre på strak arm. – Jeg stortrives i NRK og de har gjort alt for at jeg skal klare lange og krevende sendinger til tross for sykdommen, sier hun. Foto: ESKIL WIE FURUNES, VG

Hun sier at sykdommen til tider har gjort henne ganske nedfor. I perioder er hun så medtatt at hun må legges inn på sykehus. Høsten 2014 var fæl. Da måtte det fire sykehusopphold til, og hun var en skygge av seg selv. Likevel er det all planleggingen rundt sykdommen hun synes er verst.

– Når jeg skal et sted, har jeg alltid tenkt ut en praktisk fluktrute i forkant. Det er den mentale jobben før jeg skal ut av leiligheten som er den tyngste biten. Alt må konsekvensutredes. Jeg kan være ganske sliten når jeg først kommer meg ut. Samtidig nekter jeg at sykdommen skal stoppe meg. Jeg vet ikke hvordan morgendagen blir, derfor må jeg leve litt hver dag.

– Har du en fluktrute her du sitter nå?

– Ja. Før vi gikk inn her tenkte jeg som så: Vi skal på en kafé, da vet jeg at det er et toalett i umiddelbar nærhet. Og kafeen ligger rett ved Flytoget, noe som gjør at jeg kan komme meg raskt hjem hvis uhellet er ute.

Fine tilbakemeldinger

Carina angrer ikke på at hun valgte åpenhet. Hun sier at livet er blitt lettere i etterkant. Folk forstår hvorfor hun plutselig må løpe fra et møte.

– Er det noe sykdommen hindrer deg i å gjøre?

– Ja! Jeg går ikke i hvite bukser, sier hun og ler godt.

Hun har fått mange fine tilbakemeldinger etter at hun sto frem. Den dag i dag hender det at det tikker inn en melding med «Takk».

– Det betyr selvsagt mye at folk sier at jeg har hjulpet dem. Sånt drar jeg frem på tunge dager. De få menneskene som har vært ufine, de gir jeg blanke i. En gang jeg hadde sending fra Lerkendal, ble det lagt ut en melding på Twitter. Det sto noe sånt som: «Hvis det begynner å lukte dritt på tribunene, så skjønner alle hvorfor».

– Var det sårt?

– Nei, sier hun bastant mens hun fikler etter noe i Louis Vuitton-vesken hun har plassert på stolen ved siden av seg.

– Sånne folk bruker jeg ikke energi på.

Kostbar interesse

Lidenskapen for steindyre vesker har hun hatt en god stund. I 2010 kjøpte hun sin første.

– Av de aller dyreste har jeg mellom fem og ti. Men totalt hvor mange vesker jeg har, det vet jeg ikke.

– Hva er det meste du har bladd opp?

– Jeg tror ikke jeg kan si det.

Carina drar på det og smiler lurt. Så sier hun nesten unnskyldende:

– Å kjøpe en dyr veske er som å investere i et maleri. Ikke sant? Jeg har prøvd å si til pappa hva den dyreste vesken kostet, men han tror jeg bare tuller. Ha-ha-ha.

Hun trekker pusten.

BLID – Jeg er egentlig en blid og energisk person, men sykdommen gjør at jeg iblant er litt asosial og må si nei til å bli med på morsomme ting, forteller Olset. Foto: ESKIL WIE FURUNES, VG

– Ok. Det er en Chanel-veske. De som har Chanel vet hvor dyr den er. Av hensyn til pappa og hjertet hans, så sier jeg ikke prisen. Men jeg har aldri kjøpt vesker uten å ha råd til dem. Det har jeg lært av bank- og revisorforeldrene mine. Man kjøper ingenting før man har nok penger.

– Kan en fin veske få opp humøret ditt på en dårlig dag?

– He-he, ja. Den kan i alle fall hjelpe.

Carina har tidligere vært åpen for at hun kan tenke seg barn. Den drømmen lever fortsatt.

– Jeg er helt sikker på at jeg blir mamma en dag. Helsemessige årsaker har gjort at det ikke har vært førsteprioritet frem til nå. Men jeg har en ro på at jeg vil få barn, enten biologisk eller adoptert, sier hun.

– Altså, noen må jo arve de dyre veskene mine.