Huset til Marte Kjølberg Thommesen, ektemannen Ole Thomas Thommesen og deres to barn ble tegnet i en tid da vi brukte boligene annerledes: Da rommene var mange og små, og bundet sammen av ganger og korridorer med dører vi lukket.
– Det var vanskelig å se potensialet på visning, innrømmer Marte.
De fikk hjelp av familievenn og arkitekt Børge Normann Anfinsen i Pir II arkitekter til å se mulighetene i eneboligen fra 1957. At kjøkkenet kunne flyttes ut mot gaten, badet kunne forstørres og hovedsoverommet kunne flyttes opp. «Furtebua», som Marte kaller det separate rommet som kun hadde inngang fra terrassen, kunne bindes sammen med resten av huset og bli gjestesoverom. Og fargene kunne så klart endres! Veggene på kjøkkenet er nå rosalilla, i stuen er de mosegrønne og står i kontrast til den knallrøde sofaen. Også soverommene har fått grønnfarge.
– Vi hadde en bok med fargepaletter fra 50- og 60-tallet til inspirasjon, og så foreslo Børge disse, forteller Marte.
Da de flyttet inn i 2010, var det et relativt sprekt fargevalg. De flyttet fra en leilighet med bare hvite vegger, med noen innslag av brunt og grått.
– Vi fikk litt nok av det. Men jeg hadde kanskje ikke sett for meg at det skulle bli så heftig, sier hun og ler.
– Den lillafargen trodde jeg vi kom til å male over ganske fort. Men nei, vi blir ikke lei, sier hun.
Falt for det ytre
Selv om de endret det meste innvendig, forble fasaden i hovedsak lik. Huset ble i sin tid tegnet av arkitektene Heiberg & Sandvik. Et godt eksempel på norsk senfunksjonalisme, forteller arkitekt Anfinsen.
– Det skulle ikke være noe jåleri, alt skulle være rasjonelt, uten utsmykninger. På dette huset ser du det blant annet på de rene flatene, takformen og de horisontale vindusbåndene. Vinduene er ikke bare hull i en veggflate, de går fra vegg til vegg, sier han.
Noen av vinduene hadde riktignok blitt skiftet ut med 80-tallsvinduer med overflate av plast. De ble nå byttet til vinduer som passet bedre til husets opprinnelige uttrykk. Veggene ble isolert, og det måtte dreneres. I den forbindelse måtte de ta opp steinhellene på terrassen, som er plassert mellom husets to hovedseksjoner, foran stuen. Den nye terrassen er laget av treplanker i stedet for stein. Med vegger på tre kanter, alle med store glassflater, gir terrassen en atriumsfølelse som Marte setter høyt. Fasaden består av mørkebrunt tre og hvit mur.
– Jeg falt veldig for det ytre. Jeg liker veldig godt funkis, men ikke at det blir for stramt, sier hun.
Linoleum og vegg-til-vegg
Verdsatt er også benken i hvit MDF som arkitekten tegnet inn på innsiden av stuen. Benken går langsmed hele vindusrekken, og skjuler radiatoren. Gjennom hull i toppen stiger varmen hvis det er kaldt ute.
– Jeg elsker å ligge på magen og lese, det er som å ligge på en varmepute, sier Marte.
Hun er «over gjennomsnittet» interiørinteressert, og setter pris på design man ikke går lei.
– Ordentlige ting er viktig hvis jeg først skal ha noe. Jeg kjøper heller få ting som varer, og tenker at det også er mer miljøvennlig, sier hun.
Stuegulvet i mosaikkparkett har de beholdt. Trappen, andre etasje og soverommene fikk vegg-til-vegg-teppe av sisal, og kjøkkengulvet fikk mørkegrå linoleum. Linoleum var svært vanlig frem til omtrent 1960, og er et naturmateriale, i motsetning til en del andre gulvbelegg av plast.
Det meste i huset er nøye planlagt, og det kanskje eneste impulskjøpet er en lampe som står på gulvet.
– Det gikk jo bra, den passer heldigvis inn, sier boligeieren.
Elg
Et elghode i kosedyrstoff henger over inngangsdøren og skuler på deg med runde øyne.
– Vi forteller barna at det er trygt, for elgen passer på, sier Marte og ler.
Hun tror de blir boende i huset, at det er her de skal bli gamle. De elsker beliggenheten på Nordberg, nær marka.
– Vi pleier å fleipe med at det ligger jo et gamlehjem like rundt hjørnet, så når den tid kommer, kan vi bare rulle bort, sier hun.
Råd for restaurering
Hvis du vurderer å restaurere et eldre hus, anbefaler arkitekt Børge Normann Anfinsen å gjøre det ut fra et nøye planlagt sluttresultat.
– Man trenger ikke ta alt på en gang, men det er viktig å ha et godt helhetlig bilde av hvordan det skal bli til slutt. Da slipper man å gjøre altfor mange endringer underveis.
Har du mulighet, kan det også være lurt å bo seg litt inn, råder han.
– Da ser du kvaliteter du kanskje ikke legger merke til på visning, som hvilke områder du setter pris på, og hvordan dagslyset kommer inn.
Han registrerer at ombyggingsoppdrag blir stadig mer aktuelt for arkitekter.
– En stor del av fremtidens boliger er allerede bygd. Da er det viktig å ta vare på de vi har, både fordi det er mest miljøvennlig, men også fordi vi har noen kvaliteter fra tidligere perioder som er kjempefine.
I eldre tider var arbeidskraft billig, mens materialene var dyre.
– I dag skal alt bygges kjapt, fordi arbeidskraft koster penger. Materialene som ble valgt tidligere, har en varighet som kan være verdt å tenke på, sier han.
Vil du bygge nytt funkishus?
De moderne funkishusene har for lengst inntatt det norske markedet. Flate tak, takterrasser og store vindusflater er blitt vanlig. Mer enn hver femte nordmann ønsker seg en moderne bolig, ifølge en undersøkelse i regi av Prognosesenteret, formulert i rapporten Future Living VII.
Ifølge Direktoratet for byggkvalitet har den nye funkisinspirtere arkitekturen ofte øsninger og detaljer som kan være mer utfordrende enn mer tradisjonell byggeskikk.
– Funkishus kan stille større krav til at arkitekten og de prosjekterende utformer detaljer på en god måte, bruker gode materialer og i tillegg bygger korrekt, sier Knut Helge Sandli, senioringeniør ved Direktoratet for byggkvalitet.
Teamet til Kolbjørn Mohn Jenssen, daglig leder i Mycoteam, er daglig ute og inspiserer hus, ofte etter at beboere har klaget på dårlig inneklima eller sprekker og fuktighet i fasaden. Jenssen ser at funkishusene ofte er særlig utsatt.
– Noen av disse løsningene er svært utfordrende å få til, sier han, og ramser opp funkisfarene som samlet sett skaper mest trøbbel: for dårlige puss-systemer, for god isolasjon som gjør at fasaden holder seg kald og vår lengre, miljøvennlig maling som tåler mindre, værendringer med mildere vintre og mer nedbør, vinduer uten beslag over som står langt ute i fasaden, fasader som går helt ned til terrenget.
Og så, bokstavelig talt på toppen av det hele – og typisk for funkisinspitrerte moderne hus – er takutspringet ofte kuttet helt ut.
– Med alle disse risikofaktorene, burde man øke takutspringet, men i stedet fjerner man det. Samlet sett øker risikoen for at noe går galt, understreker Jenssen.