Utnyttet i vaskefirma. Tvunget til lange dager i en dagligvarebutikk. Ikke utbetalt lønn i bilvaskefirma. Truet til å prostituere seg. Dette er alle eksempler på saker vi har sett i Norge de senere årene. Ofrene er hentet fra fattigdom, som oftest i Øst-Europa og Asia, med lovnad om jobb i Norge. De kommer fra fattigdom og familier med få eller ingen ressurser. Et håp om et bedre liv ligger utenfor hjemlandets egne grenser, og når en bekjent forteller om muligheten i Norge – velger mange å dra.

Men i mange tilfeller blir det ikke slik de har forestilt seg. Istedenfor et nytt og bedre liv, der man eksempelvis er lovet en jobb som servitør eller barnepasser, venter lange arbeidsdager der de utnyttes grovt. Ofrene for menneskehandel er som regel uten nettverk. De kjenner ikke til mulighetene de har for å få hjelp, de kan ikke språket og tør ofte ikke å oppsøke politiet.

Truer familiene

I mange av tilfellene har bakmennene kjennskap til familiesituasjonen i hjemlandet, og truer med å skade dem om man ikke fortsetter å jobbe. De verste tilfellene man har sett i Norge handler om kvinner som blir tvunget til å prostituere seg. Nekter de, venter trusler, slag, spark og voldtekt i leilighetene de holdes fanget i.

For i motsetning til en vare så kan et menneske selges på nytt og på nytt. Det vet bakmennene som kynisk utnytter ressurssvake mennesker. Og som i resten av Europa ser man også i Norge stadig flere saker.

Men ikke i Nord-Norge. Det finnes så å si ingen saker. I 2016 og 2017 er det til sammen to menneskehandel-saker i Tromsø. Ingen har ført til noen tiltale. Hvorfor er det så få saker? Er det fordi det ikke foregår menneskehandel her?

Ingen saker i Tromsø

Politidirektoratet (POD) har siden 2007 ført statistikk over mulige ofre for menneskehandel. Og tallene er tydelige: Det øker. I 2007 var det 203 mulige ofre, mens tallet for 2015 var 301. Flesteparten er kvinner, og over 80 prosent av kvinnene har vært utnyttet til seksuelle tjenester. Men sakene er vanskelige å etterforske, og av de mulige ofrene, er det langt fra alle som anmelder. Og enda færre ender opp med en dom. Siden innføringen av menneskehandelsforbudet i 2003, er det i Norge ifølge POD avsagt totalt 46 fellende dommer (per 1. juli 2017).

For Tromsøs del er dette tallet null i de seneste årene. Nå innrømmer politiinspektør Yngve Myrvoll at politiet i Troms har gjort en for dårlig jobb på området.

– Vi har fram til i dag ikke brukt nok ressurser på dette området, det er helt åpenbart. Det har ikke vært prioritert. Den helt riktige satsingen mot vold og overgrep mot barn har nok ført til mindre ressurser til etterforskning av organisert kriminalitet og menneskehandel, sier Myrvoll som leder felles enhet for etterretning, forebygging og etterforskning.

Mangler kunnskap

Til iTromsø forteller Myrvoll at politiet i Troms heller ikke har nok kunnskap til å kunne etterforske og forstå fenomenet menneskehandel og sosial dumping.

– Dette er et krevende felt å jobbe med, og vi skal i fremtiden dedikerer personell som vil få en bedre faglig ballast for å håndtere slike saker. Forebygging er politiets primærstrategi der målet ikke nødvendigvis er å etterforske flest mulig menneskehandel-saker. Politiet skal med begrensede ressurser jobbe proaktivt sammen med andre aktører i samfunnet. Dette handler blant annet om kommunalt politirådssamarbeid og tett kontakt med næringslivet/byggebransjen.

Store mørketall

Myrvoll forteller at politiet i flere år har jobbet opp mot organisert kriminalitet, og da særlig narkotika.

– I dette bildet er det også ofre for tvang, som da blir brukt til å transportere narkotika over grensene. Mange av dem kommer fra Øst-Europa, og er under forhold som gjør at de blir tvunget til å smugle varer for andre, sier han før han legger til:

– I vårt politidistrikt er det også et tiggermarked, det er et prostitusjonsmarked og det er et arbeidsmarkedet der folk utnyttes. Særlig gjelder dette byggebransjen, der det også finnes et rent svart marked som går helt under radaren til samfunnets kontrollmekanismer.

Men utfordringen til Myrvoll og politiet er at ofrene ofte ikke ønsker kontakt med dem. Frykten for represalier, for at de ikke får den lille inntekten de har eller at det vil gå ut over familien hjemme gjør at de ofte tier. Og derfor tror Myrvoll at mørketallene på ofre for menneskehandel er store.

– Dette er krevende etterforskninger, der ofrene ikke ønsker å samarbeide eller bidra med opplysninger fordi de mottar trusler fra bakmennene. Det å kunne dokumentere en sårbar situasjon når de ikke vil samarbeide, og da særlig i hjemlandet, er krevende. Det krever store ressurser fra politiet å gå etter et bakmannsapparat, og det har vi som sagt ikke prioritert fram til nå.

– Så man kan med stor sikkerhet si at det finnes menneskehandel-saker i Tromsø som man ikke kjenner til?

– Ja, helt klart. Det er ingen grunn til å tro at det ikke foregår menneskehandel også i Tromsø.