« Det lukte fisk her». Minner fra egen ungdomskoletid der noen fulgte etter inn på toalettet. Utenfor båsen kom kommentarene. Jeg måtte vente med å tisse til det ringte inn og jentene var gått til time. Jeg visste det var meg dem snakka om. Snakka til. Jeg kom for seint igjen. Mange som har opplevd mobbing på skolen, husker ting resten av livet, selv om det ikke i seg selv definerer oss som mennesker.

Det å bli utsatt for mobbing er en stor belastning, og utgjør en risiko for psykiske helseproblemer som angst og depresjon, symptomer på posttraumatisk stress, selvskading, selvmordstanker og selvmordsforsøk. I tillegg er for mange elever mobbing relatert til økt fravær fra skolen, lavere grad av opplevd mestring og prestasjoner i skolen.

For kun kort tid siden kom resultatet av Elevundersøkelsen. Ikke overraskende fortalte den om økende mobbing. La oss stikke fingeren i jorda. Barn mobber andre barn. 6,6% av barn i norsk skole forteller om vedvarende mobbing. Det er 29000 elever. Nesten halvparten av dem som mobbes, blir holdt utenfor og baksnakket. Noen lærere mobber sine elever. Det er nesten 600 elever som har opplevd dette i 2017 og januar 2018. Mobbingen avtar med alderen men så øker det igjen i 9. og 10 klasse. Hvis man ser på tall fra arbeidslivet, så er det fristende å trekke konklusjoner om at det ikke hjelper, det vi gjør i skolene i dag. Mellom 5 og 15% av voksne opplever mobbing på arbeidsplassen. Desto større blir bekymringen over hva vi lærer barn og unge.

Er mitt barn en som mobber? Å kategorisere barn som mobbere, framfor å omtale dem som barn som mobber, er betenkelig. Barn er aldri bare mobbere. Barn er aldri bare ofre. Det er nok enkelt å kalle en som utfører mobbehandlingen for en mobber, samtidig er risikoen at barnet da får en merkelapp som definerer hele barnet. Det tror jeg ikke gjør godt for noe. Vi som jobber med barn og unge vet at et barn som får et negativt stempel, ofte gir opp å motbevise det og heller lever opp til det. I alle andre sammenhenger er vi bevisste på at et barn aldri er de handlingene dem utfører. Definerer man heller barnets handlinger som mobbing, så er det rom for at barnet kan få slutte med handlingene, og lære de ferdighetene det trenger for godt samspill. Dette trenger barn ofte hjelp til av voksne rundt dem, både i skole og hjem.

Barn som opplever hjemme at baksnakking er akseptert, vil kanskje oppfatte korreks i skolen for samme atferd som meningsløs. Foreldre har en særstilling i hvilke sosiale spilleregler vi lærer våre barn. Mens barna er små, er foreldrene hovedformidlerne av etikk for relasjonsbygging. Skole og barnehage spiller en rolle for oppdragelsen av barn, men langt fra alene.

«Mobberen påfører bevisst den utsatte ubehag over tid», skriver Olweus. Dette er hva den som mobber gjør. Samtidig må man være bevisst at hos yngre barn er det ikke sikkert at dem definerer sin egen atferd som mobbing. Et instinkt hos mennesket er å være høyt på næringskjeden, og der er teknikkene er de samme som i en hønseflokk; man hakker nedover. Igjen er det foreldre som har hovedansvar for hva man lærer sine barn. Det er tilstrekkelig mange voksne som åpenlyst i kommentarfelt kommer med stygge karakteristikker av andre, og som forteller hvor lite verdt andre er. Dette er også det vi lærer de barna våre. Det er kanskje noe med det gamle uttrykket «Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør».

Hva skal til? Mange skoler deltar i mobbeprogrammer, og for noen har dette fungert. For de skolene som har lyktes, er klasseledelse, systematikk og regler med konsekvenser, i tillegg til voksne som er til stede og bryr seg vesentlige faktorer i følge forskning fra 2015. En forpliktelse ikke bare på papiret, men en reell vilje hos alle skolens ansatte. Jeg tror at med mindre skolen har foresatte med på tiltak så er det lite nytte i det. Hvis foresatte ikke har en bevissthet om at ens eget gode og ellers snille barn også kan mobbe, så rekker vi ikke langt med mobbeprogrammer.

Barn mobber. Voksne mobber. Skolen skal gjøre noe med det. De voksne rundt barnet må gjøre noe med det. Mobbing er de voksnes ansvar å ta tak i.