Sist helg besøkte jeg Aurora Spirit i Årøybukt i Lyngen. Det var et flott besøk hos en fremadstormende bedrift, i en nydelig beliggenhet ut mot Koppangen.

Problemet er veien, og for en vei! Aldri før har jeg kjørt på en så dårlig vei som fylkesvei 311, med dype spor og hull, sprekker og oppløst asfalt. Aldri har jeg heller tenkt at jeg noensinne kom til å kommentere en vei slik jeg gjør nå. Men denne veien får meg til å tenke på når jeg synger Alf Prøysens "Hompetitten" til min snart to år gamle sønn, for her må man virkelig holde tunga rett i munnen for å ikke klapre den av. Har man en lav bil, slik undertegnede har, skal det bare et lite uoppmerksomt øyeblikk til før man ødelegger noe som koster titusener å reparere.

Nei, jeg skjønner frustrasjonen beboerne i denne delen av utkant-Lyngen har. På meg virket det dessverre slik at de få jeg rakk å snakke med i Årøybukt har innfunnet seg i situasjonen. Den dårlige veien er så dagligdags at man rett og slett har resignert. Er man så lei kampen at man nå har gitt opp?

En slik holdning bør ikke få overtaket over den enkelte. Det hjelper å bry seg og det hjelper å si fra. Tenk hvis alle som bor langs den 17 kilometer lange veien hadde gått sammen om dette. Det hadde blitt mange underskrifter og rop om en bedre tilværelse. På Arnøya har de for lengst opprettet en egen Facebookgruppe som følger statusen for vei, vær og ferger på øya. Furuflaten-folket har engasjert seg på samme måte for Pollfjelltunnelen. Hadde dette vært en ny måte for folk mot Koppangen å si fra på?

Det er en skam at en vei med et så majestetisk navn som Lyngsalpeveien er i så dårlig forfatning - både for de som bor der, men ikke minst for turister og for næringslivet. Jeg, på min side, priser meg lykkelig for at det ikke er jeg som må kjøre der hver dag.