Ivar Bjørklund og nå sist Arne Luther har engasjert seg i saken om etablering av et nytt oppdrettsanlegg i Kvænangen. Mange vektige argumenter kommer frem her. Det virker på meg som om kommunestyret og også Marine Harvest har et noe spinkelt grunnlag for å velge en lokalitet som fortrenger lokale fiskere fra hevdvunne fiskefelt. Dette er kostbart og kan juridisk sett, ikke skje uten videre.

Begrunnes godt

Det gjelder ulovfestede regler om "førerett for den vanlige utnytting­småten (kollektiv prioritet pre‑occupation collective)", noe som er "ein sentral synsmåte både i norsk og utenlandsk granneret­t" (Mons Sandnes Nygard: Ting og rettar (1974) s. 272 note 1).

Det bør begrunnes godt dersom kommunestyret skal fravike denne prioriterte rett for tradisjonell høsting av havet, jf. det grunnleggende prinsipp om at vedtak om fortrenging kun kan skjer der «det må reknast med at inngrepet tvillaust er til meir gagn enn skade» (jf. ekspropriasjonsreglene i oreigningslova av 1959).

Gjenopprettingsprinsippet

Dersom kystsoneplanen likevel blir endret, anlegget etablert og fiskere fortrengt fra sine fiskefelt, ja, så har fiskerne krav på erstatning. Vernet for fiskeretten er belyst i flere dommer, herunder også i høyesterettsavgjørelse i Kåfjord-saken (Rt. 1985 s. 247) og i Frostating lagmannsretts avgjørelse i RG 1967 s. 351.

Erstatningen kan utmåles på forskjellig måte. Den mest korrekte målestokk er erstatning etter gjenopprettingsprinsippet. Marin Harvest som går inn og overtar fiskefeltet vil måtte dekke årlige inntektstap og merkostnader ved å lete seg frem til like gode felt andre steder. Dette kan gi økt reiseavstand, noe som krever større fartøy og forbruk av drivstoff og også dårligere fiske.

Tilbød forlik

Spørsmå­let var gjenstand for søksmål i 1984. Tre fiskere fra Vannøya i Troms ble i perioden 2l. oktober ‑ l4. november 1980 bortvist fra sine tradisjonelle fiskefelt av bruksvaktskøyta "Polar­sild" fordi de hindret M/S "Western Europe" fra å drive seismiske undersøkelser i området. Fra regjeringsad­vokatens side ble forrangen for fiske ikke bestridt i tilsvaret til stevningen.

Etter en dags forhandling i retten tilbød Regjeringsadvokaten forlik, noe fiskerne aksepterte. Retten hevet saken som forlikt l5. november 1984. Fiskerne fikk hver betalt en erstatning på kr. 45.000 (påstand­sbeløpet var oppad begren­set til kr. 50.000).

Må tas i betraktning

Som en vil se – bare på noen få sjøvær i en periode på 14 dager var tapet for hver av de tre fiskere kr. 45.000 kr. Hvis dette er tapet for flere fartøy over en periode av f.eks. 20 år vil den kapitaliserte verdi at det tapte fiskefelt beløpe seg til betydelige summer.

Dette må Marin Harvest ta i betraktning når de kalkulerer sine etablerings- og driftskostnader. Det samme gjelder kommunen når de skal gjøre opp sitt samfunnsøkonomiske regnskap: Er inngrepet «tvillaust … til meir gagn enn skade»?

Peter Ørebech Foto: Harstad Tidende