6. august startet Ragnhild Bergset Elvestad og den lille dansksvenske gårdshunden Poffen - som egentlig heter Strom, ut fra Pasvik i Finnmark. Sist lørdag var turen over, en måned tidligere enn planlagt.
– Det har for det første gått mye fortere enn jeg trodde. Jeg skulle jo gå ti kilometer hver dag, men det ble jo mye mer enn det. De første ukene bare gikk og gikk jeg.
Snart skal Ragnhild (25)gå fra Pasvik til Sappen
Helt alene
25-åringen legger ikke skjul på at en av grunnen var for å takle ensomheten.
– Kjæresten min, Tom (Alexander Løken, red.anm.), gikk sammen med meg de første 30 minuttene. Så sa han at dette fikser jeg, snudde og gikk tilbake. Da måtte jeg virkelig jobbe med meg selv for å gå videre. Jeg følte meg virkelig ikke særlig tøff, men syntes oppgaven virka enorm.
Likevel gikk hun videre. I to uker stabbet hun framover, over myrer og langs grensene. Til sist var kreftene slutt.
– Jeg gikk meg vill utenfor Lemmenjoki. I ettertid har jeg skjønt at jeg hadde gått alt for hardt, hvilt for lite og spist alt for lite. Jeg åt bare det jeg følte jeg trengte, noe som er bare halvparten av hva jeg faktisk hadde behov for.
Fant gull
Det som fikk henne tilbake på sporet var langt fra det hun hadde ventet.
– Etter å ha oppdaga at jeg var på ville veier, snudde jeg. Og etter en tid vandra jeg rett inn i et sjerpe til noen finske gullgravere.
Hos dem fikk hun kaffe, rettledning, samt noen psykologiske gullresepter.
– Jeg fikk kjøre litt gravemaskin, holde i noen kjempestore gullklumper og så fikk jeg skyss tilbake til nasjonalparken. Derfra ble jeg kjørt til Raattama, der jeg fortsatte turen. Raattama var aldri i planene mine før turen, men derfra hadde jeg omtrent 70 kilometer til jeg var tilbake på den opprinnelige ruta.
Gullgraverne ble et av de store høydepunktene.
– Det, samt å vandre Tyskerveien i solskinn, med utsikt til Halti, Reisadalen og Sappen, samt andre fjell i Reisadalen. Og å komme seg til grana i Njallaàvzi, verdens nordligste naturlig voksende gran. Mamma var der for ett par år siden, så jeg kunne jo ikke gå forbi Njallaàvzi uten å finne grana først, der mamma hadde vært en gang. Ja, også Salväsjärvi. Det er bare helt nydelig der. Det er mange høydepunkter på en slik tur.
Suomi betyr myrland
Finland er de tusen sjøers land. Og der det ikke er sjø eller elv, der er det myrer, skal man tro Ragnhild Bergset Elvestad.
– Det var mange mil i og ved myrer og vann. Og det har vært en del krysninger av elver og bekker, mer og mindre dramatiske.
Ved en krysning av Lemmenjoki mista hun turkameraten.
– Han glapp ut av halsbåndet, men heldigvis klarte han å svømme til land.
Et annet sted feilbedømte hun dybden i elva, og sto brått med sekken over hodet, som igjen var under vann.
– Da var det litt panikk, men så gikk det jo greit. Man lærer hele tiden, konkluderer hun.
Bedre på kart
Begge disse undervannsopplevelsene skjedde på samme dagene.
– Det fine, tenkte jeg, var at dagsetappen skulle ende ved en gapahuk, som var på vestsiden av Lätäseno. Jeg hadde dessverre gjort for dårlig research med tanke på å krysse Lätäseno, som er en enorm elv. På kartet går det firehjulingsspor fra ene siden til den andre, og jeg tok for gitt av elva kunne krysses. Etter å ha gått 2,5 mil gjennom myrer og myrelver, kom jeg til Lätäseno, kun for å oppdage at de brukte flåter for å krysse elva. Men jeg hadde nok en gang flaks, og dagen etterpå kom elgjegerne med båten.
Og slike nedturer måtte hun lære seg i takle.
– Etter opplevelsene med disse elvene, var planen å campe ved en hytte. Der skulle jeg tenne bål og få tørket klærne mens jeg hvilte. Problemet var at hytta var fullstendig nedbrent da jeg kom fram. Jeg håpte på å kunne sitte på en tørr benk og fyre bål, men så ble det telt igjen, da.
Før turen var hun glad for at Storm er Poffen og ikke en diger, matkrevende husky eller noe.
– Vi har jo haika og overnatta i hytter sammen med andre, og da er det greit at Poffen er en liten hund. Men etter å ha båret en blytung sekk i nesten to måneder, kjenner jeg på at det kunne vært greit med noen som tok noe av vekta.
Imidlertid har dansksvensken gitt mange boost med glede.
– Han skjønte raskt at sort t-skjorte betyr at vi skal gå, mens rosa betyr hvile. Og at når han fikk på seg refleksvest, skulle vi gjøre noe. Og da var det en som halt og dro og ville gå. Sånn sett ga han meg mye energi.
Ut på Instagram
Lang batteritid og og fokus på dekning gjorde en gammel Nokia-telefon til eneste teknologiske følgesvenn på ferden. Dermed ble det veldig lite sosialisering underveis. Det skal bøtes på nå.
– Jeg starta i går med å legge ut bilder fra turen. De som vil følge med, kan få slags forsinka reise via Instagram.
Hun er helt klar på at det blir flere turer. Noen alene og noen med selskap.
– Poffen brydde seg jo lite om nordlyset, Tyskerveien og de andre opplevelsene. Det å ha noen å dele dem med, er nok det jeg savna.
Egentlig skulle hun gått fra Treriksrøysa og ned til Sappen.
– Like før Kilpis fikk jeg beskjed om at jeg måtte komme til et jobbintervju denne uka. Jeg hadde rett og slett ikke rukket å gå den siste biten. Og siden jeg har gått det før, og på sett og vis følte at dette var en god nok tur, så var det helt OK å runde av der.
– Man blir dum
Hun har lært masse underveis. Om veivalg, om næring og hvile, om utstyr og om sin egen psyke.
– Jeg er veldig glad for at jeg gjorde dette. Jeg lært masse ved å gjøre dette alene. Det viktigste var hvor dum man blir når man er sliten, hvor lang tid det tar å forstå at man virkelig er sliten, og hvor lang tid det tar å komme seg etterpå.
Og siden hun brukte knappe to av de tre planlagte månedene, og åt usedvanlig mye mindre enn planlagt den første tida, er det mye mat klar for nye eventyr.
– Jeg kunne strengt talt lagt avgårde nå, men jeg tenker det blir litt planlegging først. Men jeg skal på tur igjen!