Da det har kommet en del henvendelser om hvordan det nå blir med likekjønnede vigsler i Nord-Troms, vil jeg her komme med en kort redegjørelse.

Kirkemøtet er Den norske kirkes øverste organ.  Nå i Trondheim i april gjorde Kirkemøtet sitt vedtak i den krevende saken om likekjønnet vigsel.  Saken har som kjent vært drøftet innad i kirken i flere tiår, og i vedtaket fra april innrømmer man ærlig at man fortsatt ikke har greid å samle seg om et felles syn.  I stedet gikk et flertall på 88 (av  totalt 115) inn for et kompromiss hvor kirken fra nå av også i sin praksis gir rom for to likeverdige syn:  Den gamle liturgien for vigsel mellom kvinne og mann skal fortsatt brukes på akkurat samme måte som før.  At denne ble beholdt uforandret var nok avgjørende for at også en god del av de med konservativt syn kunne stemme for kompromisset.  Men i tillegg skal det nå utarbeides en ny vigselsliturgi som kan brukes både av likekjønnede og ulikekjønnede par, flertallet på kirkemøtet fikk på denne måten også gjennomslag for sitt syn.  Arbeidet med denne liturgien er allerede i gang og vil etter planen være klar til bruk våren 2017.

Les saken: - Det var på høy tid (Pluss-sak for våre abonnenter)

Det er også viktig at det var et samlet bispekollegium som inngikk i flertallet på 88 som stemte for dette kompromissforslaget.  Vedtaket fra kirkemøtet sier videre at uenigheten i dette spørsmålet teologisk bedømt ikke er av en slik art at det gudstjenestelige og sakramentale fellesskapet i Den norske kirke må brytes.  Liturgiene gjøres også gjeldende slik at alle kirkens medlemmer kan inngå ekteskap i sin lokale kirke.  Vedtakets karakter av å være et kompromiss kommer også til uttrykk ved at prester(og eventuelt andre kirkelige tilsatte gjennom sin lokale arbeidsgiver) gis frihet til å velge om de vil medvirke ved vigsel av likekjønnede par.  Videre understrekes at begge syn skal få rom og komme til uttrykk ikke bare i kirkens liturgiske ordninger, men også i undervisning og forkynnelse,  ingen må altså endre innholdet i det de står for.

Det vil være min oppgave som prost å være lojal mot kirkemøtet sitt vedtak, det er fattet i samsvar med vår kirkes ordning.  Det vil for meg innebære å legge forholdene til rette for at det er prest tilgjengelig om/når likekjønnede ønsker å vie seg i en av kirkene i Nord-Troms.  Det betyr videre å opptre slik at begge de ulike synene kan få rom og respekt også her hos oss som legitime standpunkt i kirkelivet.  Det har allerede vært noen uheldige eksempler på at prester blir hengt ut på ulike vis når de forteller om sitt standpunkt, så langt gjelder det kanskje særlig noen av dem som ikke vil vie likekjønnede.  Det er derfor viktig i kirka vår å forsvare friheten til selv å velge om man vil medvirke ved vigsel av likekjønnede par.

Etter samsnakking med våre lokale prester i Nord-Troms prosti er det klart at ingen av de øvrige fast ansatte prestene vil bruke sin frihet til å vie likekjønnede par.  Her har de både biskopen og prosten sin respekt og støtte til å stå på sine standpunkt.  Selv hører jeg også til dem som er svært glad for at den gamle vigselsliturgien for mann/kvinne ikke ble fjernet.  Men jeg vil likevel bruke min frihet til også å medvirke ved vigsel av likekjønnede par om/når dette skulle være aktuelt.   Kompromissvedtaket fra kirkemøtet, støttet av et stort flertall og et samlet bispekollegium, innebærer at også mitt valg er i samsvar med kirkens syn og praksis.  Her må vi altså tåle at vi er forskjellige.

Les saken:  Prosten sier ja, men dem av fem prester sier nei (Pluss-sak for våre abonnenter)

Så skal jeg ærlig innrømme at saken også for meg har vært utfordrende.  Både i arbeidet med det bibelske materialet/teologien og i møte med enkeltmennesker og menigheter har jeg selv ofte kjent på at jeg har stått litt midt i mellom de skarpe ja- og nei- standpunktene.  Jeg ser både gode og mindre gode argumenter på begge sider, og jeg identifiserer meg med en måte å lese Bibelen på som gjør det mulig å komme både til det ene og andre standpunkt.  Jeg er likevel trygg i mitt syn, det er forankret i hjertet.  Så vet jeg godt at jeg neppe kan gi en vanntett begrunnelse for mitt standpunkt, i de vanskelige sakene finnes vel sjelden de absolutte argumentene.  Fordi saken er svært sammensatt ser jeg derfor heller ikke på meg selv hverken som en kriger eller barrikade-stormer.

Jeg vil også be klart og sterkt om at språket og tonen vi bruker i denne samtalen må preges av hva vi har lært i møte med homofile.  For de homofile/lesbiske kan aldri reduseres til bare å være «en sak».  De er en sønn eller datter, en bror eller søster, en venn eller kollega, levende mennesker akkurat like verdifulle som oss alle.  Det er heller ingen forskjell mellom oss når det gjelder at vi alle trenger bekreftelse, vennlighet og respekt.

Ved det siste valget til bispedømmeråd/ kirkemøtet i Nord-Troms fordelte stemmene seg også ganske jevnt på de to aktuelle listene.  Slik utfordres vi nå om hvordan vi lever sammen i kirken når uenigheten i viktige saker er stor.  Er dette en sak som kirken står og faller med?  Er det vårt ståsted i denne saken som skal avgjøre hvordan vi ser på hverandre?  Hvor avgjørende er det for kirka at vi ikke helt klarer å lære menneskene bare en ting om ekteskapet?  Vi vet at mange nå er i tenkeboksen om disse spørsmålene.  La forståelse og vennlighet prege den videre samtalen.  Selv er jeg glad for at kirkemøtet og biskopene har gått foran med et kompromiss hvor vi fortsatt får stå sammen i det gudstjenestelige og sakramentale fellesskapet.