MENINGER:

To år med døgnkort – Suksess eller fiasko?

  Foto: Ranveig Linnerud

Ola Solvang, medlem av Reisa elvelag.  Foto: ARKIVFOTO

meninger

Vi har nå lagt bak oss to sesonger med den nye døgnkortordninga i Reisaelva. Mens det tidligere var slik at de som hadde fiskerett, grunneiere og innbyggere, kunne fiske fritt mot å løse forvaltningsavgift, må alle nå ta ut døgnkort for å kunne fiske. Etter to år kan det være greit å gjøre opp status.

Grunneiere som vil drive utleie av fiske har tapt fordi tilgangen på kort og fiskestrekninger er dramatisk redusert. Reiselivsbedriftene og øvrig næringsliv har tapt millionbeløp på handel og overnatting. Inntektene til Reisa elvelag er kraftig redusert. Grunneiere som vil fiske på egen eiendom har mistet friheten til å fiske når de vil. Mange har knapt tilgang på kort for å fiske på egen eiendom. Fiskeberettigede er tvunget inn i et byråkratisk system for uttak av kort som har fått en del av dem til å gi opp.

Alle fiskeberettigede har imidlertid hatt god tilgang på fiskekort hvert eneste døgn, men de har ikke altid kunne ta ut kort i den sonen de primært ønsket å fiske. De har heller ikke hatt muligheten til å flytte seg mellom soner innenfor rammen av et døgn.

Det har vært uttrykt mye misnøye med den nye ordninga. Spesiellt blant de grunneiere som har blitt påført de største ulempene.

De som insisterte på å innføre et rent døgnkortsystem i Reisaelva, hadde åpenbart ikke forutsett konsekvensene. For å forstå hvorfor dette havarerte er det nødvendig å se på de spesielle rettighetsforholdene som gjelder i vår elv. De er annerledes enn i elver flest.

Mens det normalt er grunneierne som rår over fisket, er det hos oss slik at innbyggerne, har 40 prosent av fiskeretten. Grunneieren har kun fiskerett på egen eiendom. Innbyggernes rett gjelder for hele elva, men skal altså ikke utgjøre mer enn 40 prosent av det totale fisket.

I ei elv med «normale» rettighetsforhold ville grunneieren kunne fiske fritt på egen eiendom samtidig som et elveeierlag solgte kort, og en generell døgnkortordning ville fungere greit fordi alle ikke–grunneiere som ville fiske var nødt til å kjøpe kort av grunneier/lag.

Når man innfører et rent døgnkortsystem i Reisaelva, som har et annet rettighetsforhold, havner man i trøbbel. Da må det settes et matematisk tak på hvor mange som kan delta i fisket hvert døgn. Den matematiske begrensningen må naturligvis gjelde for alle rettighetshavere, inkludert grunneierne.

Hver gang en grunneier tar ut et kort for å fiske sjøl vil dette bli belastet grunneierkvoten i den aktuelle sonen. Det vil altså bli et kort mindre til utleiefiske. Tallet på tilgjengelige kort til utleiefiske vil derfor variere fra døgn til døgn i alle soner, noe som gjør systemet lite forutsigbart, og dessuten svært krevende og kostbart å administrere. Man kan også kun selge kort på eiendommer man disponerer innenfor en og samme sone. Derfor blir det få fiskeområder som er store nok til å være attraktive for tilreisende fiskere. Vi ser jo også at tilstrømmingen er dramatisk redusert de siste 2 årene.

Dersom elvelaget skal kunne selge overskytende kort (Kort som grunneiere ikke selv utnytter) forutsetter dette at grunneierne må bestemme seg for når de skal fiske lenge før sesongen starter. Har man uflaks treffer man flom og dårlig vær. Man må kanskje sitte på land og se andre trekke fisken opp av sin egen godkulp når det er gode forhold.

Jeg håper at man etter hvert kommer til den erkjennelsen at utfordringene ikke lar seg løse på en god måte innenfor rammene av døgnkortsystemet. Dette handler om et grunnleggende systemproblem som ikke kan fikses med teip og streng. Stadige forsøk på å flikke på en dårlig ordning skaper konflikter, og gir ingen varige forbedringer. Man får i tillegg en ordning og regler som varierer fra år til år. Ikke minst er det slik at en ordning som et flertall er misfornøyd med, ødelegger samarbeidsklimaet i et lag som har som hovedoppgave å forvalte laksebestanden.

Dette kan imidlertid løses: Ved å koble medlemmene av laget, grunneiere som fisker sjøl,  og fiskeberettigede, fra døgnkortsystemet, vil man åpne muligheten for å kunne selge attraktive sonekort til utenbygds fiskere. Da er det en ramme fastsatt av styret som definere hvor mange kort som hvert døgn kan selges til eksterne, og man trenger ikke ta hensyn til hvor mange grunneiere som utnytter fiskeretten i hver enkelt sone, hvert døgn. Det vil også være enkelt å fordele inntektene fra dette kortsalget på grunneierne i de enkelte sonene. Det vil føre til at alle grunneiere får inntekter fra elva.

Fordeler:

– Et enkelt, forutsigbart og lovlig system for salg av attraktive kort til utenbygds fiskere i hele elva.

– Økte inntekter for grunneiere, og fordeling som sikrer at alle får ta del i inntektene fra elva.

– Grunneiere kan fritt fiske på egen eiendom.

– Fiskeberettigede slipper byråkratiet med døgnkort.

– Administrasjonskostnadene (og forvaltningsavgiftene) blir vesentlig lavere

– Forutsigbare inntekter for laget.

– Bedre samarbeidsklima for arbeidet med å forvalte laksestammen.

 Ulemper:

– Grunneiere vil få noe mindre forutsigbarhet i forhold til hvor mange som besøker eiendommen for å fiske. (Utenbygdsfiskere med sonekort og fiskeberettigede)

 – Fiskeberettigede vil oppleve større konkurranse om fiskeplassene, og mer uforutsigbarhet i forhold til å komme til på favorittstrekkene.

For begge disse gruppene – som helhet–  vil  allikevel fordelene, både økonomisk og praktisk, være betydelig større enn ulempene.

Jeg vil til sist understreke at jeg ikke «snakker for min syke mor» Jeg er en av vinnerne i dagens døgnkortsystem. Som fiskeberettiget har jeg kunnet fiske alle de døgnene jeg ønsker, (20+ i år) og bare en gang i løpet av de siste 2 årene har jeg vært nødt til å velge en annen sone enn den som var primærvalget. Jeg har kunnet fiske uten konkurranse på store områder. Samtidig som dette systemet passer meg utmerket ser jeg at fellesskapet lider, og at en personlig ulempe er til å leve med dersom løsningen gavner det store flertallet.

Det er også slik at det er kostnadsfritt å prøve ut en ny modell. Dersom man etter å ha prøvd det nye kommer til at dagens system tross alt var det beste, kan dette naturligvis reverseres med et årsmøtevedtak.

Det må også gjøres årsmøtevedtak for å endre dagens ordning. Om kort tid skal fiskeberettigede og grunneiere velge representanter til styre og utsendinger til årsmøtet. Ønsker man en endring bør man utpeke kandidater som har et reellt ønske om å endre dagens system, ikke bare å flikke på det.