Oppdrettsnæringen mistrives naturlig nok i kritisk søkelys. Konserndirektør i Mowi, Øyvind Oaland, har skrevet et innlegg for å imøtegå «flere saker i media som stiller havbruksnæringen i dårlig lys». Han benekter at næringen er «kun styrt av profitt». Men allerede her skurrer det. For profitt er selve årsaken til at det avles millioner tonn med laks. Disse dyrene måles for øvrig konsekvent i tonn, uten å oppgi hvor mange millioner dyreindivider dette utgjør. Oaland trekker frem mange honnørord i innlegget – «bærekraftig», «klimavennlig», «dyrevelferd» og «etisk forsvarlig». Men problemet er at realiteten ikke endrer seg ved bruk av disse ordene. Fiskeoppdrettsnæringen er en ekstrem form for masseproduksjon av dyr. Dette er ikke et «tabloid utspill». Det er et faktum. Det er videre et faktum at masseproduksjon av dyr har mange negative konsekvenser. Slik masseproduksjon fører til at dyr lider. Det svekker dyrenes immunforsvar – kjent i litteraturen som «the burden of captivity». Som følge av dette ser man gjerne oppblomstring av sykdom – virus, parasitter og bakterier. Dette igjen, sammen med andre forhold som håndtering av mengder med fôr og avføring, gir ulike former for problemer for miljøet rundt masseproduksjonsanleggene – og de ville dyrene som lever der. Det er ingen overraskelse at dette også har vært historien til norsk fiskeoppdrett. Dette er historien til enhver masseproduksjon av levende dyr. Risikoene er gitt av biologien. Dette ser man dessverre ofte bort i fra i diskusjonen. Men får inntrykk av at fiskenes sykdommer bare er en teknisk utfordring som man er i ferd med å løse. Det bærer Oalands innlegg preg av. Her skrives det om en «plan» som skal «forebygge og bekjempe både eksisterende og nye sykdommer». Det hevdes at «flere sykdommer er under kontroll, antibiotika nærmest ubrukt, lakselus kontrolleres ikke lenger bare med medisiner». Samtidig innrømmes det at nye «behandlinger» er «mer utfordrende med tanke på fiskevelferd».

I mange år satt jeg som dyrevernrepresentant i Forsøksdyrutvalget. Det var ikke mangel på «planer», nye medikamenter og metoder for å «forebygge og bekjempe» sykdom. Tvert imot ble hundretusener av fisker brukt i smertefulle forsøk for å prøve å utvikle vaksiner og behandlingsformer. Behandlinger har kommet og gått. Sykdommer blusser opp igjen, nye problemer har kommet til. Nå blir fiskene også skadet og dør på grunn av selve behandlingene. Oaland innrømmer at mekaniske avlusningsmetoder er «tøffe» for fisken. I klartekst medfører de lidelse. Termisk avlusning er etter Mattilsynets mening ikke dyrevernmessig forsvarlig. Men det er fortsatt tillatt. Rensefisker nevnes ikke i innlegget – men bruk av rensefisk er et gigantisk dyrevernproblem som nå flere aktører ønsker å få en slutt på.

Dødeligheten for laks i oppdrett er fortsatt rekordhøy, i henhold til Veterinærinstituttets Fiskehelserapport 2022. I 2022 døde over 92 millioner totalt. I tillegg forbrukes 35 millioner individer av «rensefisk» årlig. Oaland vil ikke innrømme at denne dødeligheten er for høy. Han sammenligner oppdretten med annen masseproduksjon av dyr. Kylling- og griseproduksjonen er absolutt kritikkverdig. Men, som kjøttbransjes organisasjon Animalia, påpeker, er dødeligheten reelt sett langt høyere i fiskeoppdretten. Animalia hevder at «hadde man funnet tilsvarende tall i et norsk gårdsbruk ville det (i mange tilfeller ført til) varig avvikling av drifta.» Det har de sannsynligvis rett i.

FIskeoppdretten har imidlertid et «poeng» overfor kjøttindustrien; kjøtt er i utgangspunktet mer klimafiendtlig. Likevel; en rapport fra Rise Institute i Sverige meldte i 2021 at norsk oppdrettslaks har økt sitt klimafotavtrykk, og at dette nå er sammenlignbart med kylling og gris. Oaland hevder at fiskeoppdrett er «en av de mest klima- og ressursvennlige dyreproduksjonsformene». Men når vi vet at dyreproduksjon generelt er ressurskrevende og klimafiendtlig, blir påstanden ganske tom. Plantebasert mat både på land og til havs er den reelt klimavennlige maten. Hvis Mowi mener at  klima er viktig, er det der de bør satse. Fiskeoppdrett skader også miljøet på andre måter: De årlige utslippene fra oppdrettsnæringen utgjør over tusen tonn kobber og ca. 700 000 tonn organisk materiale i form av spillfôr og avføring, i følge Havforskningsinstituttets «Risikorapport norsk fiskeoppdrett 2023» Ifølge fiskeridirektoratet rømmingsstatistikk har over 1,4 millioner fisker rømt siden 2014. Og villaksen er nå på rødlisten på grunn av oppdrettsindustriens påvirkning. Oaland vil at man skal «vurdere realisme og konsekvens av foreslåtte endringer» for oppdretten. Men det som virkelig må vurderes er realisme og konsekvens av fortsatt masseproduksjon av dyr – og enda verre; økt masseproduksjon fordi næringen insisterer på vekst. Masseproduksjon av dyr er biologisk dømt til å få de konsekvensene vi ser at den har. Oaland vil ha «etisk forsvarlige rammer». Skal vi få det, er det masseproduksjonen man må til livs.

­­

HVA MENER DU? Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening.

Send ditt innlegg til nyhet@framtidinord.no