Arbeiderpartiet foreslo i sin tid å delprivatisere Telenor og daværende Statoil. Det var et strategisk riktig valg for selskapene og norske skattebetalere.
Etter børsnoteringen gikk Telenor fra 2 millioner kunder i Norge til 200 millioner kunder i verden. Fra monopol til konkurranse på det norske hjemmemarkedet, som igjen har vært bra for oss forbrukere. Ved å selge seg ned, har staten fått en mindre andel av noe veldig mye større. Det er et regnestykke der fellesskapet går godt i pluss.
Statoil skulle også ta steget ut i verden. Fra å være et statlig verktøy på norsk sokkel, som da var blitt mer moden, skulle selskapet vokse ute i verden og bidra til nye muligheter for verdiskaping.
Dette politiske grepet var mulig, fordi ørnen i norsk politikk hadde selvtillit til å tenke nytt og stort, og dermed fylle rollen som nasjonal strateg.
Den tiden er åpenbart forbi. Aps energipolitiske talsperson, Marianne Sivertsen Næss, er sterkt kritisk til å tenke nytt om hvordan Statkraft bør forvaltes de neste tiårene. Hennes svar til meg 26. januar gir flere assosiasjoner til struts enn ørn.
Jeg er enig med Næss i at Statkraft har vært en suksesshistorie, men fortiden er ingen god markør for hvordan fremtiden blir.
For det første: Statkrafts vekst vil i hovedsak komme i utlandet. Statkrafts dominerende posisjon i det norske markedet vil begrense veksten her hjemme. Det vil også tilfanget av gode prosjekter.
I fjor investerte Statkraft rundt 30 mrd. kroner i utlandet, herunder Spania og Latin-Amerika. Er det riktig å del-finansiere Statkrafts utenlandssatsing med nedbetalte norske vannkraftverk?
Jeg mener nei. Vannkraften er vårt arvesølv, og verdiene herfra må tilfalle fellesskapet i Norge. Jeg foreslår derfor å skille vannkraften i Norge fra de mer risikofylte investeringene Statkraft gjør, enten det er gasskraft i Tyskland, vindkraft i Spania eller havvind i Nordsjøen.
Ved å legge vannkraften i et eget selskap, som er 100 prosent eiet av staten, sikrer vi at verdiene fra det norske arvesølvet tilfaller fellesskapet. Resten av Statkraft, inkludert kompetansen i selskapet, vil være samlet i et annet selskap der vi inviterer private inn på eiersiden. Dette skal være et vekstselskap.
Det mener jeg er en god modell, som for øvrig er inspirert av et tilsvarende grep som ble gjort av TrønderEnergi for kun få år siden. Eierne av TrønderEnergi var 19 stort sett rødgrønne kommuner og KLP. De sa ja til å opprette et nytt vekstselskap med private på eiersiden, der blant annet vindkraft inngår, og la vannkraften og noe nett ligge tilbake i gamle TrønderEnergi.
Arbeiderpartiet i Trøndelag hadde ingen prinsipielle innsigelser til en slik modell. Kanskje Arbeiderpartiet nasjonalt bør ta seg en tur til Trøndelag?
De neste ti årene har Statkraft varslet at de vil investere 44-67 mrd. kroner i Norge. Det høres mye ut, men er nokså beskjedent med tanke på at investeringene totalt vil være 250-300 mrd. kroner i samme periode. Skal norske skattebetalere bære denne risikoen alene, eller skal vi dele den med private?
Vi vet at også Statkraft kan gjøre feil. Også Statkraft kan tape penger. En børsnotering vil naturligvis ikke utelukke at gale investeringer kan forekomme, men eventuelle dårlige investeringer vil deles med eksterne eiere.
Delprivatisering vil også gi en markedstest av alle nye investeringer og satsinger som selskapet gjør. Selskapet vil følges fortløpende av analytikere, og være underlagt krav om åpenhet som det ikke er i dag og ha krevende medeiere som stiller spørsmål selskapet ikke får i dag. Samtidig vil tilgangen på kapital bli vesentlig bedre, og den politiske risikoen vil reduseres.
Norsk økonomi er liten, åpen og internasjonal. Vi lever av handel med andre land. Noen må kjøpe fisken vår og metallet vårt. Samtidig er vi som land verdens største investor. Først og fremst gjennom oljefondet, men vi investerer også i vannkraftverk, sol- og vindparker rundt om i verden. Vi skal prise oss lykkelig over at andre land ikke er like negative til norsk kapital, som Næss er til utenlandsk kapital.
Verden er i endring. Statkraft bør få frihet til å spille en enda større rolle i den europeiske energiomstillingen, samtidig som vi slår ring om arvesølvet her hjemme.
Hvis strutsen strekker hals, vil den se at dette kan være en god løsning.
HVA MENER DU? Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening.
Send ditt innlegg til nyhet@framtidinord.no