Vi har en alvorlig pandemi bak oss, som forhåpentligvis gjør noe med holdningene og reaksjonsevnen når et nytt virus slår oss mennesker ut. Trolig var opphavet i nettopp dyrelivet, og da kan føre-var-prinsippet også være et poeng, selv om det er aldri så sjeldent og usannsynlig at et utbrudd i dyreverden kulminerer i en global pandemi.

Mattilsynet kunne forrige uke fastslå at utbruddet av fugleinfluensa i Finnmark er alvorlig og det største som er sett i Norge noensinne. Og nå tyder alt på at epidemien sprer om seg også vestover til Troms.

Da er det forunderlig, og urovekkende, at våre offentlige instanser later til å overlate handlingen til private og frivillige. I Kviby ble for eksempel private oppfordret til å kaste døde fugler sammen med husholdningsavfallet. I Lyngen har man sendt ut Jeger- og fiskeforeningen for å rydde. Kommunen på sin side gjør det den kan, ut fra sine tilgjengelige ressurser og stiller med rådgivning og kontainere, men noen ekstra innsats fra staten lar vente på seg.

Det samme ser vi også med pukkellaksen. Også her har man nærmest stolt på at frivillige og private tar jobben med å forsøke å fjerne den uønska arten fra elvene. Det offentlige går i gratismodus, og later til å satse på at Hvermansen rydder opp.

Torsdag ba statsforvalter i Troms og Finnmark, Elisabeth Aspaker, om offentlig bistand til å få ryddet opp. Det er å håpe at Staten lytter til sin forvalter, men samtidig vil det også være å erkjenne falitt. Om Staten nå, etter to uker med massiv måkedød, går inn er det også en bekreftelse på at dette burde vært et statlig anliggende alt fra starten.

Og man bør spørre seg - kunne en mer massiv, offentlig innsats i en tidligere fase av utbruddet ha begrenset det? Kunne det forhindret spredning?

Staten virker går i gratismodus og satser på at private rydder opp.