For noen år siden skapte det rabalder da tilbud til eldre ble satt ut på anbud – og debatten den gang fikk tittelen «Bestemor på anbud». Her i Nord-Troms kjenner vi godt til debattene knyttet til Lyngen-ferga, til hurtigbåttilbudet, til snøbrøyting på Skjervøy og til tunnel i Sørkjosen. Anbud er en innkjøpsform som i hovedsak velges når en i utgangspunktet har et ønske om at kommersielle aktører skal levere varen eller tjenesten.

I 2014 vedtok regjeringen å slå sammen fire tiltak rettet mot mennesker med nedsatt arbeidsevne. Kunden er NAV, og fram til da hadde NAV godkjenningsordninger for leverandører som skulle levere tjenestene. Det var altså forhåndsgodkjente leverandører, med offentlig eller ideelt eierskap, som kunne levere disse tiltakene. De nye tiltakene fikk navnet «avklaring og oppfølging». Regjeringen, med daværende arbeidsminister Eriksson fra FrP i spissen, gjennomførte denne reformen. Dette til tross for at 95% av høringssvarene var negative til anbudsutsettingen. Arbeidsministeren brukte spesielt Eddie Eidsvåg som sannhetsvitne for sitt syn om at en ønsket større mangfold blant leverandører av arbeidsrettede tiltak. Eddie Eidsvåg var da kjent for sitt «Pøbel-prosjekt» og var en av de ideelle aktørene som følte at han ikke slapp til.

Eriksson satt ikke lenge, men reformen ble rullet ut. Hvordan har det så gått etter at disse to tiltakene ble anbudsutsatt? Analyseselskapet Proba har evaluert reformen, og rapporten viser at selv om det kom inn nye leverandører av tjenestene – så var det INGEN nye ideelle organisasjoner som vant. Og som ellers i anbud – det har blitt langt færre aktører enn før på dette markedet. En annen konsekvens – som det langt på vei ble advart mot i forkant av anbudsutsettingen – er at reformen har hatt direkte negative konsekvenser for noen av dem som har mest bruk for hjelp fra NAV. Proba konstaterer at noen trenger mer skjermede omgivelser og/eller har behov for bistand på flere områder, noe de nye tiltakene ikke «gir rom for». Proba har et nasjonalt utgangspunkt, men hvordan er situasjonen i Troms? Troms er inndelt i fem tjenesteområder – og det er kun i et av dem at en arbeidsmarkedsbedrift har vunnet begge anbudene. I Troms viser foreløpige undersøkelser at det er kun i Nord-Troms at det leveres over målkrav i begge anbudene!

Hvordan gikk det med Erikssons sannhetsvitne? Det viste seg at den godeste Eddie ikke lenger kunne – eller kanskje ønsket – å drive ideelt. Han har solgt hele prosjektet til Aleris.

Har vi lært noe av anbudene? Vi har lært at det må være høy kvalitet på innkjøpsleddet i anbud, med riktig og god kompetanse på innkjøpsleddet – og samtidig har vi lært at anbud av komplekse tjenester ikke alltid er gjennomførbart. I tilfellet med NAV-tiltakene har dette gått ut over de aller svakeste gruppene. På arbeidsgiversiden så vil framtiden gi større utfordringer i å skaffe arbeidskraft. Da er det dessverre sløseri å bevisst holde døren stengt til arbeidsmarkedet for de som står lengst unna arbeidslivet. Nå er anbud i dette tilfellet samfunnspolitikk – og anbud er de fleste politiske partier positive til. Skillet går i hovedsak på hvor mye som skal anbudsutsettes. Jeg mener man bør ta lærdom – og ikke bruke anbudssystemet til leveranser av komplekse samfunnstjenester!