Hvor mange kjepper i hjulene skal til før vi sakte men sikkert ser at folk ikke orker tanken på å starte eget foretak?

Den siste tiden har vi mottatt uvanlig mange henvendelser fra frustrerte konsulenter og gründere som sier de får næringsforbud på grunn av regjeringens innstramminger i innleiereglene. De godkjennes ikke lengre som lovlig innleid arbeidskraft. Dette gjelder selvstendig næringsdrivende innenfor IT, ingeniører og bygg- og anleggsbransjen – og det er mange tusen av dem.

Vi i Høyre og Venstre kan ikke forstå at det var dette regjeringspartiene hadde som mål da det ble gjort store innstramminger i adgangen til å leie inn arbeidskraft. Problemet er at det tilsynelatende er null vilje til å snu selv om konsekvensene er så alvorlige. Store offentlige etater annullerer nå avtaler med enkeltmannsforetak og AS som har en ansatt fordi det ikke lengre er lovlig å leie dem inn på ulike prosjekter.

Regjeringen har et hederlig mål om flere faste og hele stillinger samt luke ut useriøse aktører i arbeidslivet. Dette er et mål vi deler på tvers av partilinjene. Men nå har regjeringen gått for langt og innfører regler som gjør mer skade enn gagn. Tusenvis av faste ansatte i bemanningsbyråer har mistet jobben, mange bedrifter sliter med å få leid inn arbeidskraft når det er mye å gjøre og ansatte i eget selskap mister oppdrag fordi de ikke blir godkjent for å kunne leie ut seg selv.

Gjennom mange runder i Stortinget med skriftlige og muntlige spørsmål både til arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna og tidligere næringsminister Jan Christian Vestre har vi forsøkt å nå frem uten hell. De henviser til at disse selskapene må inngå selvstendige oppdragsavtaler isteden. Hadde regjeringen lyttet til konsulentene og deres interesseorganisasjoner hadde de forstått at det i virkelighetens verden ikke utlyses slike oppdrag og at særlig IKT-prosjekter i offentlig regi etterspør spisskompetanse kom kan leies inn. Det samme gjelder store industriselskaper som trenger å leie inn ingeniører på kort varsel. På direkte spørsmål fra Høyre-leder Erna Solberg svarte statsministeren at hans regjering ikke har til hensikt å endre reglene for disse konsulentene.

Regjeringens såkalte “storrengjøring” i arbeidslivet soper vekk flinke mennesker som forsøker å skape noe for seg selv og norsk næringsliv. Hvor mange kjepper i hjulene skal til før vi sakte men sikkert ser at folk ikke orker tanken på å starte eget foretak?

Dårlig politisk håndverk bør ikke gå upåaktet hen. Høyre og Venstre har nå fremmet et forslag i Stortinget der vi ber regjeringen sikre at enkeltmannsforetak og AS med èn ansatt blir godkjent som innleide og kan fortsette som før. Det er det eneste de ber om. Derfor er det ingen skam å snu, Brenna og Støre. Det er på tide å ta av de ideologiske skylappene og se konsekvensene av egen politikk.

Lærarutdanningane skal utdanne lærarar for heile landet, og då må alle lærarstudentar, uavhengig av fag, rustast til å vere lærarar i nynorske klasserom. Lærarutdanningane er avgjerande både for at framtidige nynorskelevar får ei god opplæring og for at ein skal kunne oppnå ei reell jamstilling mellom nynorsk og bokmål.

I november lanserte Språkrådet ein rapport om norsk, og særleg nynorsk, i lærarutdanningane. Rapporten slår fast at lærarstudentar utan norsk i fagkrinsen som skal bli lærarar og som ikkje tek utdanning innanfor norskfaget, svært sjeldan får vurdert nynorskkompetansen sin i løpet av utdanninga.

Rapporten viser òg at fleirtalet av uteksaminerte lærarstudentar har utdanninga si frå lektorutdanning eller praktisk pedagogisk utdanning (PPU). Dette er utdanningar der rammeplanen, i motsetnad til grunnskulelærarutdanningane, ikkje stiller krav om nynorskkompetanse hjå studentane. Resultatet er at nynorskelevane som skal ha opplæring på skriftspråket sitt i alle fag, får nyutdanna lærarar som ikkje er trygge i å skrive eller undervise på nynorsk.

Mållaget har gjennom mange år peika på at utdanningsinstitusjonane må gje lærarstudentane ei betre opplæring i nynorsk. Dei må òg få opplæring i nynorskdidaktikk, det å lære korleis dei kan lære elevane nynorsk.

Det blir ei viktig oppgåve for forskings- og høgare utdanningsminister, Oddmund Hoel (Sp), å få dette på plass. Den nye statsråden har brei kunnskap om feltet og bør bruke både kunnskapen og styringsretten sin til saman med lærarutdanningane å sørgje for betre nynorskopplæring av lærarstudentane.

Mållaget har ei heil rekkje konkrete tiltak: Norsk må vere obligatorisk fag på grunnskulelærarutdanninga 5–10, og rammeplanane for PPU og lektorutdanningane må òg stille krav til studentane sin nynorskkompetanse. Det bør innførast ein nasjonal deleksamen i norsk i lektorutdanninga, og reglane for fritak frå sidemål i lærarutdanningane må strammast inn. Nynorskdidaktikk må vere ein del av lærarstudentane si utdanning, og det må kome fleire tilbod om etterutdanning i nynorskdidaktikk for dei som allereie arbeider i skulen. Utdanningsinstituasjonar må synleggjere nynorsk på studiestadene. Eksponering er nøkkelen til meistring. Dessutan må universitets- og høgskulerådet som rådgjevande organ stille krav til nynorskkompetansen i dei nasjonale retningslinene sine til lærarutdanningane.

Slik kan vi sikre at vi utdannar lærarar som har kompetanse til å drive opplæring i og på nynorsk.

Utenfor EU har Norge en friere stemme som kan brukes uten å hemmes av stormaktenes interesser. På den måten kan vi jobbe mot folkemord og for sivilbefolkningens interesser.

Sikkerhet er mer enn militær forsvarsevne. Det handler også om beredskap. Uten trygghet for matforsyning, transport, energi, medisiner og andre helt livsnødvendige tjenester, er vi som et lite land svært utsatt i dagens urolige verden. Sikkerhet og beredskap er for viktig til å overlates til markedet, det krever langsiktig, nasjonal styring.

Etter Russlands invasjon i Ukraina søkte EU-landene Finland og Sverige om medlemskap i NATO. For våre nordiske naboland ga altså ikke EU de sikkerhetsgarantiene som de mente at de må ha i en situasjon med krig i Europa.

Nei til EU mener Norge ikke er tjent med å bli trukket inn i EUs strategi for bruk av hard makt for å sikre unionens interesser, også utenfor Europa. Verden trenger ikke enda flere militære maktblokker.

Den internasjonale domstolen (ICJ) beordret Israel til å ta skritt for å forhindre folkemord i Gaza. EU støttet ikke denne beordringen, og EU har ikke ønsket å spille noen fredsskapende eller meklende rolle. EUs fredsskapende rolle er sterkt svekket. I EU er det stor avstand i synet på Palestina og Israels okkupasjon, for eksempel mellom Tyskland, Frankrike, Irland og Spania. Et EU-medlemskap ville bety begrenset norsk handlingsrom i denne typen utenrikspolitiske stridsspørsmål.

Norge er kalt en humanitær stormakt og kan spille en aktiv rolle som brobygger, særlig nå som et land utenfor den europeiske unionen. Verden trenger mer diplomati og dialog gjennom for eksempel FN.

Troms Sp er glad for at landbruksministeren heter Pollestad og ikke Bollestad.

Senterpartiet og regjeringen har lagt frem en opptrappingsplan, som det har vært mye oppmerksomhet rundt. Alle har ikke vært like fornøyd. Og det er sider ved planen som kunne vært enda bedre.

Troms Senterparti er imidlertid glad for at Landbruks- og matministeren heter Pollestad og er fra Senterpartiet. Det hadde sett mye mørkere ut for norsk landbruk om det var de borgerlige og Bollestad som styrte landbrukspolitikken!

Opptrappingsplanen er et kraftig signal om at bøndene skal få bedre rammevilkår. Mye bedre.

- Bøndene får med opptrappingsplanen et økonomisk løft på ca 165.000 de neste tre årene, utover generell lønnsvekst.

- Tidligere har man sammenlignet bøndenes inntektsutvikling med en industriarbeiderlønn sin inntektsutvikling. I fremtiden skal man ikke lenger sammenligne inntekstutviklingen, men inntektsnivå. Og inntektsnivået man framover skal sammenligne med, er en lærers/sykepleiers lønn, som ligger på et nivå som er 9 % høyere enn en industriarbeiders.

- Årstimetallet for bøndene skal være 1750 timer, som er kun 50 timer høyere enn de fleste andre yrker

- Normeringskravet (bøndenes inntekt justeres opp med en prosentvis del, før den sammenlignes med andre yrkesgrupper) som siden 1975 har vært på 40 %, er nå justert ned til 20 %.

Dette får vi til fordi Senterpartiet sitter i regjering. Opptrappingsplanen til Senterpartiet og regjeringen er ambisiøs. Målet er å øke selvforsyningsgraden fra 40 % til 50 % og å løfte bøndenes inntektsgrunnlag. Så vil det fortsatt finnes utfordringer i landbruket generelt og Troms-landbruket spesielt, også etter dette løftet. Men alt kunne vært mye verre. Det hadde f eks ikke vært en opptrappingsplan om de borgerlige hadde regjert.

Troms Sp er opptatt av et levende landbruk i nord. Og vi deler bekymringen til de regionale bondeorganisasjonene og de lokale bøndene i forholde til utviklingen i landbruket i Troms. Med færre bruk og en tøff hverdag. Norge trenger bonden! Men vi er på rett vei. Med Senterpartiet i regjering så gjøres det gode grep. Vi hadde vært mye mer bekymret for fremtiden til bøndene i Troms, om regjeringen hadde bestått av de borgerlige partiene, og landbruksministeren f.eks. hadde lydt navnet Bollestad!

Det trengst meir fokus på likestilling i åra framover. Eg håpar at neste generasjon jenter og gutar som veks opp skal få like moglegheiter. At folk ikkje skal bli trakassert fordi dei er den dei er. At dei skal få moglegheit til å utdanne seg til det dei vil.

Arbeidarpartiet sin likestillingskamp handlar om å løfte alle. Eg meiner det er trist når debatten om menn sine utfordringar blir framstilt som at dei er der på grunn av likestillingskampen for kvinner. Det er det ikkje.

For menn har utfordringar. Innan utdanning, arbeidsliv, familiedanning og helse. Færre menn enn kvinner fullfører vidaregåande opplæring, gutar er overrepresentert når det gjeld låge karakterar i skulen, og underrepresenterte når det gjeld gode karakterar. Over dobbelt så mange menn som kvinner tek sitt eige liv årleg. Det er ofte menn som mistar kontakt med barna sine etter samlivsbrot. Menn jobbar ofte i bransjar der dei er i fare for å mista jobben i nedgangstider, og utsetjast oftare for kriminalitet.

Dette er utfordringar andre parti har vore betre på å snakke om enn å faktisk gjere noko med.

Derfor var det ein milepæl i likestillingsarbeidet då regjeringa sette ned Mannsutvalet som no har levert sin rapport. Den gjer oss oversikta over kva likestillingsutfordringar gutar og menn møter gjennom livsløpet og kommer med tiltak som vil bidra til eit endå meir likestilt samfunn. Eg er veldig spent og trur vi skal få gode debattar om innhaldet dei kommande vekene.

No er vi på rett veg mot eit meir likestilt samfunn og vil ta grep for at alle menn skal kunne leve gode liv

Lærere, ingeniører og helse- og sosialfaglig personell har nøkkelroller for velferd og verdiskaping i hele det norske samfunnet. Vi trenger nok folk med rett kompetanse for fremtiden. På samme tid søker stadig færre seg til viktige velferdsutdanninger.

Vi trenger at flere utdanner seg til disse profesjonsyrkene og at profesjonsutdanninger blir mer profesjonsnære. Det er derfor positivt at regjeringen vil styrke den erfaringsbaserte kunnskapen, gi fagmiljøene større handlingsrom og gi flere muligheter til å utdanne seg til disse viktige yrkene.

Regjeringen tar nå et viktig skritt for å styrke yrkesfag gjennom å foreslå en forsøksordning som muliggjør en overgang fra fagbrev til høyere utdanning innen helse- og oppvekstfag. Dette initiativet kommer i en tid der behovet for kompetent arbeidskraft innen helse- og oppvekstsektoren aldri har vært mer kritisk.

Y-veien - en ordning som tillater studenter med yrkesfaglig bakgrunn å ta høyere utdanning, eksisterer allerede for realfag, ingeniørfag, og maritime fag. Samme mulighet må på plass for helse- og oppvekstfag. Vi argumenterer for at en slik ordning ikke bare vil anerkjenne og heve fagarbeidernes kompetansenivå, men også styrke fremtidens sykepleiere og barnehagelærere.

En helsefagarbeider som tar Y-veien til en bachelorgrad vil inneha minst syv års kombinert utdannelse i helsefag, og med omfattende klinisk praksis. Dette vil ikke bare styrke profesjonen som helhet, men også adressere det rapporterte "praksissjokket" mange studenter møter, ved å sikre en dypere integrering av teori og praksis fra dag én.

Helse- og oppvekstfag er det største yrkesfaglige programmet i videregående skole, og samtidig det som møter størst utfordringer med å få eleven ut i lærlingetida. Målselv kommune i Midt-Troms har et mål om 13 lærlinger årlig, men sliter med rekruttering både til helse og barnehage. Dette til tross for at utdanningsprogrammet eksisterer på nesten samtlige videregående skoler i regionen.

Ved å etablere Y-veien som en integrert del av utdanningssystemet, vil vi ikke bare åpne for flere veier til fagbrev og videre karriere innen helse- og oppvekst, men også øke antallet kvalifiserte fagarbeidere. Dette er spesielt kritisk i nord, hvor rekruttering til både utdanning og yrke er en vedvarende utfordring. Å tilby mangfoldige utdanningsveier er nøkkelen til å møte fremtidens behov.

I landet vårt har vi nå et alvorlig psykisk helseproblem. Antallet som sliter med psykiske plager bare øker og øker, særlig blant unge voksne og studenter. Mange har både små og store problemer, men det er viktig at vi en gang for alle slutter å feie alt under teppe og late som at alt går bra til en hver tid.

Omtrent hvert 90. minutt forsøker en person i Norge å ta sitt eget liv. Flere av disse står i kø for å få behandling, men systemet strekker ikke til. Et større behov for hjelp samtidig som det blir færre sengeplasser, gjør at liv går tapt. Tiltakene som er nødvendige for å endre disse tallene er ikke noe revolusjonerende, men vi har ikke et samfunn og helsevesen som klarer å ta vare på alle som trenger det.

Vi trenger en sterkere psykiatri Antall sengeplasser kan ikke kuttes, og køene må bli betydelig kortere. Det vil ha en betydelig kostnad, men vi kan ikke sette en prislapp på menneskeliv. Vi trenger flere lavterskeltilbud Det skal være lettere å ha noen å snakke med, uansett hvem det måtte være.

Helsesykepleiere, psykologtjenester og andre tjenester skal være lettere å komme i kontakt med. I tillegg må vi som medmennesker bli flinkere til å snakke med hverandre om hvordan vi har det.

Og, ikke minst, vi må beholde de distriktspsykiatriske sentrene slik de er i dag, rundt om i fylket vårt. En sentralisering av psykiatrien vil være katastrofalt for vår landsdel.

Når minuttene teller, kan ikke alle reise i timevis for å komme til Tromsø. Vi har et ansvar for å gjøre mer, både myndigheter og oss alle som samfunn

Elevenes læringsresultater i viktige fag er for dårlige: Pisa-undersøkelsen (2022) viser historisk dårlige resultater i matematikk, lesing og naturfag. I tillegg faller motivasjonen og trivselen, mens skolefravær, mobbing og dårlig oppførsel øker. Læreryrket er for lite attraktivt, og skjermen har danket ut læreboka, uten pedagogisk plan.

Det er arven etter åtte år med Høyre i førersetet for norsk skole. Derfor er det synd at de nå, i en tid hvor alle politiske partier burde gå sammen om å løse utfordringene, ikke bare mangler svar på hva de vil, men også forsøker fraskrive seg ansvaret for den ukritiske digitaliseringen og de dårlige resultatene i skolen.

Vi må være ærlige om hvordan det står til med elevenes ferdigheter og uro i klasserommene. Høyres løsninger har vært avskilting av dyktige og erfarne lærere, mer testing og prøver, og mer skjerm. Arbeiderpartiets svar er å gjenreise respekten for læreren, mobilfrie klasserom, flere fysiske bøker, mer praktisk undervisning og å styrke laget rundt elevene.

Arbeiderpartiet skal snu utviklingen med for dårlige skoleresultater og sørge for at elevene trives mer og lærer bedre. Norge må ha som ambisjon å ha verdens beste skole.

Å navigere i NSR-universet kan sammenlignes med å leve i verden skapt i Øystein Sundes låt “Campingvogna”. Det hele minner om dansken med det punkterte dekket som, med støtte fra to allierte, klarte å etablere et samfunn som eksisterte side om side med det etablerte samfunnet.

Jeg har representert Nordkalottfolket på Sametinget i over to år. Og jeg kan slå fast at vår oppfatning av Sametingets rolle i utviklingen av levedyktige samiske samfunn skiller seg markant fra synspunktene til NSR, SP og Flyttsamelista.

Vi møter stadig en holdning om at staten må løse problemer, slik som stramme budsjetter, klimakrise, beitekrise, forsoning, jobbskaping og energibehov. Det er alltid staten som må rydde opp! Sametinget skal bare kreve, men aldri yte!

For meg er det tydelig at de, som til nå har sittet med makta i nærmere 30 år på Sametinget, aldri har sett verdien av «Yt etter evne, få etter behov».

Skattemodell for parallellsamfunn

Som folkevalgt i Sametinget har jeg eksempelvis ikke sett spor av vilje, hos flertallet, til å fornye og effektivisere Sametingets politikk og administrasjon. Ellers i samfunnet er fornying og effektivisering ansett som prosesser som bidrar til bedre tjenester og flere tilskuddsmidler til folket. Men ikke i Sametinget. Slikt vil man ikke høre tale om på Sametinget.

NSR, SP og Flyttsamelista foreslår heller at Sametinget må vurdere om hele eller deler av statens andel av inntektsskatt fra innmeldte i Sametingets valgmanntall bør overføres til Sametinget. NSR med deres samarbeidsparter tenker kanskje at samer i fremtiden selv skal betale for helsetjenester, barnetrygd, kontantstøtte, skole, veier, eldreomsorg og alderstrygd?

NSRs skattemodell skaper et bilde av at samer ikke ønsker å vær en del av er velferdsstaten Norge. Nordkalottfolket mener det ikke bare er en svært uheldig vei å gå, men også en svært farlig vei. En slik modell vil være en ren invitasjon til å rute samene ut av det velferdssystemet som ivaretar oss i dag. Ikke ulikt omrutingen av veien som statsministeren fikk iverksatt i «Campingvogna»

Samer uten klimaansvar

I klimadebatten forsøker sametingsflertallet å skape et bilde av oss samer som et folkeslag som aldri har forurenset eller forbrukt noe som helst. Alt som kan tendere til forbruk har sin årsak i «kolonialiseringen» vi er blitt påført. Jeg har sågar hørt folkevalgte unge samer fra NSR uttale at de aldri har ønsket seg en mobiltelefon, men at det er påtvunget dem fra storsamfunnet.

Nordkalottfolket erkjenner at vi er storforbrukere alle som en, uavhengig om du er same, nordmann eller kven. Om vi ikke tar dette inn over oss, blir det svært vanskelig å bli tatt seriøst i klimadebatten.

At de som sitter med makta på Sametinget i tillegg har alliert seg med interesseorganisasjoner innen klima og naturvern og reindrift mener jeg viser deres svært så snevre samfunnsperspektiv.

Beitekrisen i reindriftsnæringen mener vi er skapt av en mangeårig ekspansiv reindriftspolitikk. Det har blitt lagt til rette for at flest mulig får ta del i reindriftsnæringen. Resultatet er økende reintall, økt press på eksisterende beite, behov for nye arealer og økt sårbarhet i for klimaendringer og -variasjoner. Tospannet, NSR på Sametinget og interesseorganisasjonen Norske Reindriftsamers Landsforbund, må ta ansvar for å drive frem dette resultatet.

Politikk uten fremtidsutsikter

Nordkalottfolket ser med bekymring på de utfordringene relatert til dyrevelferd og rovdyrskader, som en stadig mer presset næring nå står ovenfor. Samlet sett påfører disse utfordringene, ikke bare økonomiske og driftsmessige konsekvenser for reindriftsnæringen, men også økt konfliktnivå til samfunnet rundt. Dette påfører dessuten reindriftsutøverne uforholdsmessig stor belasting psykisk og fysisk. Gjeldende reindriftspolitikk er blitt reindriftsnæringens største fiende.

NSRs politikk virker å være fokusert på å skape et parallellsamfunn for samer. Et samfunn som aldri yter noe selv, et samfunn som kun krever og lever av andre. Et slikt samfunn kan kanskje overleve, men det vil ligne på låtens konklusjon: «Og siden har ingen sett dem. Bortsett fra en og annen fotturist. Som kan melde om et lykkelig samfunn Uten en eneste bilist…»

For meg og Nordkalottfolket er dette en uaktuell måte å bygge livskraftige samiske samfunn på. Vi er og skal i fremtiden være en del av fellesskapet i Norge, samtidig som vi ivaretar samisk språk og kultur. Men da trenger vi et Sameting som tar et samfunnsansvar, og som forstår at vi samer lever mer utenfor Sametingets plenumssal enn innenfor.

For nokre år sidan starta trålarane med ulovleg kjøp og sal av dei store fiskekvotane dei hadde til låns av fellesskapets ressursar.

Ut over det fekk dei til og med nærast frie hender til å kjøpa og tilrana seg så mykje kvotar dei evna. I kjølvatnet av dette ranet har det utvikla seg eit virvar av ulike kvotesystem, som ikkje eignar seg som grunnlag for framtidig fiskeripolitikk.

I samband med Kvotemeldinga som nå snart skal behandlast, har Stortinget ein gyllen anledning til å avvikla den ulovlege handelen med fiskekvotar. Med eit slag kan dei ta makta over fisken tilbake til folket. For ikkje ein fisk må verta privatisert.

Eit betre og meir rettferdig system for folket, enn gratis fiske-løyve eller -kvote, kan me ikkje ha. Myndighetene kan så «i ro og mak» fordela fisken etter nytt demokratisk system.

Det gjeld framom alt å spela på lag med naturens lover. Først då vil me få fullt utbytte. Dette gjeld både på land og hav.

Det er også det som vil kunna gi oss ein levande kyst igjen, flest arbeidsplassar, og mest fisk. Eit anna aspekt som det er uhyre viktig å forstå er at det må aksepterast at folk får ha rett til å livnæra seg av deljobbing i fleire yrke. Det kan gi mange av oss eit rikare og meir variert liv. Slik har det til dømes vore for fiskarbonden i alle år.

Det vil sjølvsagt koma eit økonomisk oppgjer etter dette frisleppet.

Men betre kan ikkje pengane brukast enn til å få orden på fiskeripolitikken. Fisken har i uminnelege tider vore vår største fornybare ressurs. Alternativet er å la kapitalen styra skuta i all framtid, og la den utradera dei siste restane av vår kystkultur.

Svaret på dette spørsmålet må nødvendigvis bli et klart nei. Når jeg ser på kronikker og andre innlegg i avisene om barn og unges problemer i dag, er det ganske umulig å finne stoff som berører den betydningen heimen med egne foreldre har for barnets vekst og utvikling. Senest ser jeg dette på et tosiders innlegg i Aftenposten 03.04.24.

Det legger igjen grunnlaget under overskriften «Nyheter Unge i Europa, Toppkarakter og helt på bunn.» Innlegget som klart viser problemer i sin hverdag som i følge Aftenposten av 03.04.2024 klart viser at holdning er at dette er det offentlige systemet som med dagens holdning som er at barna i dag ikke lenger er underlagt foreldrenes ansvar, når det gjelder utviklingen fra barn til voksen.

Utrolig nok er dette nå tildelt det offentlige systemet. Med min utdanning og arbeid som spesialpedagog i grunnskolen og 6 egne barn, er jeg naturlig opptatt av barn og barns muligheter til vekst og utvikling. En utvikling som må være lik det som deres daglige foreldre egentlig skulle ha gitt dem for å gjøre dem til sunne og gode medmennesker. Jeg har i den anledning skrevet en artikkel om heimens betydning for barnet. Jeg kalte artikkelen «Er våre barn i dag uten heim og foreldre?»

Jeg nevner her at jeg har sett barn der foreldrene ikke har mestret sin oppgave. Men at jeg mest av alt har sett den betydningen heimen med en far og mor som har tid til å bry seg om barna sine, har. Omsorg betyr «å bry seg om». Men det krever tid og rom for å få det til. Men som når det oppleves, ikke kan erstattes på annen måte. Å se et barn som fører videre det beste i arven, evnen til nestekjærlighet, er nok for de fleste foreldre den største gaven de kan få. PS: Om noen nå i ettertid ønsker å lese min artikkel i ettertid, kan dere ta kontakt.

Vårt største problem i dag, når det gjelder å være foreldre, er nok tiden. For i dag er foreldrenes økonomi avhengig av at både mor og far har lønnet arbeid utenfor heimen. Dette legger igjen grunnlaget for en løsning der barnet ikke lenger har et selvfølgelig samvær med foreldre og eldre søsken. Det samme gjelder samvær med tanter og onkler og besteforeldre, for de bor et annet sted i landet.

I tillegg er det lite eller ingen tid til å være egen familie. Etter kl. 06.00 om morgenen er det hektisk i de aller fleste familier. De fleste skal i barnehagen, resten på grunnskole eller vg. skole. Kl. 16.00 skal barna hentes på barnehage, grunnskole og/eller vg. skole. Etter en hastig middag som er laget uten barnas medvirkning, får de minste en time med egne leker på gulvet i stua. Så er tiden kommet for de minste å avslutte dagens vask og stell og sengelegging. De eldste blir kjørt på ulike fritidstilbud.

Disse skal igjen samles inn for lekselesing, mat og stell, og så sengelegging. Jeg har erfaring nok til å mene å vite at dette er den vanlige rutinen i de fleste heimer, med små justeringer. Det ligger her lite som gir et godt grunnlag for den læring vi så gjerne vil gi videre for våre barn. I den daglige kampen for barn i slike heimer er det lite som støtter opp om den læringen vi så gjerne vil gi dem. De kan ikke lage selv den enkleste mat, de kan ikke en gang vaske noen av klærne sine, selv om det er plagg de helst vil bruke igjen, i stedet for bare å kaste det når de blir skittent.

I tillegg blir besteforeldre, tanter og onkler borte. Dette fordi deres foreldre har flyttet til en by med større muligheter til arbeid og videre utdanning. En by der du kan finne en tetthet på folk med opptil 40 familier over hverandre i noen høyhus. Det er da det blir vanskelig å knytte gode vennskapsbånd som helst skal vare livet ut. Det blir også vanskelig når du eventuelt må flytte til et totalt annet sted fordi mor eller far må flytte til et annet sted.

Hvem skal nå gi deg familiens livshistorie når den eldre delen av familien bor et helt annet sted. Jeg blir 89 år 1. mai, og jeg har 4 barn og 10 barnebarn i Oslo, 1 barn i Portugal, og har 1 barn og 1 barnebarn her hjemme. Det er nok mange som her i innlandet av Nord Norge kjenner igjen situasjonen. Tilhørighet får du når du føler deg knyttet til stedet med alt det har å by på av natur, planter og dyr, mennesker og historie. Tilhørighet blir et teoretisk ord for vår situasjon.

Tilhørighet er det du føler når du ser havet med fisken, skogen og fjellet, og du kjenner alle du møter på butikken du skal handle på. En annen del av det samme er åpenhet og tillit. All kjenner alle og vet noe om alle. Selv om dette kan virke litt skremmende. Det er trygt og godt å bo slik, litt utenfor allfarvei.

I dag er det byen som fostrer opp de fleste av våre barn. Dette fordi vårt samfunn har funnet ut at alle, både mor og far, skal delta i den virksomheter som er lagt opp til å passe for store virksomheter i byer. Det innebærer også at hele den voksne delen, både kvinner og menn, må flytte med. Det innebærer også at barna ikke lenger får sin praktiske hverdag ervervet kunnskap ikke lenger får den samme kunnskap som før, og som omfatter en rekke praktiske ferdigheter som matlaging, vask og stell av både hus og klær.

Det samme gjelder kunnskap og erfaring fra den unike tilgangen vi i vårt liv på «landet» har til andre barn og voksne og til aktiviteter i åpen og frie natur. Tapet på tilgang og kunnskap om hvordan våre forfedre hadde det, er det nå bare tilgang til bare for de som elsker å lese i historiebøker. De som vokser opp i dag og lever opp i våre mange store byer er fjernet fra muligheten til å lære om livets virkelighet, der egeninnsats er en selvfølgelig innsats om du vil være en del av det virkelige livet.

Vi må få våre politikere til å innse at store boligkomplekser med opp til 40 familier i hvert høyhus ikke gir barna de muligheter til vekst og utvikling som de trenger for å bli et godt samfunnsmenneske. Det samme gjelder å finne gode løsninger for å styrke foreldrenes evne og mulighet til å være det vi mener med foreldreansvar.

Jeg håper fortsatt på at foreldre i dag skal bli enda flinkere til å få barnas utvikling til å bli gode medmennesker i vårt fremtidige samfunn. I den forbindelse ber jeg om at det legges til rette for at flere foreldre kan se seg tid til å ta seg av sine barn på en bedre måte enn i dag. Det kan til eksempel gjøres ved styrking av barnetrygden som kompensasjon for delfravær fra arbeid for å kunne ta seg bedre av sine barn.

85 000 elever i grunnskolen blir mobbet. Dette er barn og unge som blir frarøvet muligheten til å leve sine beste liv.

Mange blir påført helsetap fordi de har en betydelig risiko for psykiske lidelser både nå og senere i livet. Andre opplever å bli terrorisert på et nivå som fratar dem livsglede, læring og evnen til å danne meningsfylte relasjoner og vennskap.

Ingen vinnere i mobbesaker

Konsekvensene av mobbing er enorme, og blir ansett som et stort og alvorlig samfunnsproblem. For den enkelte kan mobbingen utløse skader som vedvarer livet ut. I den nye utgaven av magasinet Psykisk helse forteller Robert (34) sin historie om hvordan en liten konflikt om et dataspill da han var 14 endte i drapstrusler, overfall og mange år med balltre under senga. Det resulterte i et selvmordsforsøk, og Robert bærer fortsatt preg av mobbingen. Sammen med familien har han nå laget en mobbeverktøykasse med råd til andre som kommer i liknende situasjon, hvor de blant annet råder til å dokumentere episoder og saksgang, be om tiltak og aktivitetsplan og kontakte fastlegen for journalføring. I tillegg mener de at ansvaret alltid må plasseres der det hører hjemme: hos de voksne og skolen. Barn og unge er alltid tapere i en mobbesak, uavhengig av hvilken side de står på.

Tallene øker

Magasinet har hentet inn tall fra Elevundersøkelsen for å beregne økningen i mobbesaker fra 2021 til 2022: fra 58 000 til 85 000 elever i grunnskolen. Det er over 635 000 elever i grunnskolen. Går vi bak tallene ser vi en hverdag som er ulidelig for mer enn ti prosent av alle elevene. Den hverdagen kan være fylt av blikking og utestenging, verbale angrep i fri flyt på telefonen og sosiale medier i døgndrift, manipulerte bilder og ubehagelige kommentarer, for ikke å snakke om fysisk vold. Sporene videreføres fra barndom inn i voksenliv, og gir seg for en betydelig andel uttrykk i behov for psykisk helsevern, trygdeytelser og sosiale vansker.

Kostbare konsekvenser

Vår erfaring, som vi også har sett på flere DPS-er, er at veldig mange voksne som trenger hjelp med psykiske helseproblemer har vært utsatt for mobbing i barneårene. Mobbing i barndommen gir eksempelvis hele 3,5 ganger større risiko for å utvikle psykiske helseproblemer i 17-årsalderen. Mobbingen koster på toppen av det hele samfunnet enormt mye penger. Alle som står utenfor arbeids- og studieliv, som ønsker å bidra, men som har skader av mobbing, koster unødvendig mye både av penger og lidelse. Vi håper derfor at regjeringen nå kvitterer ut den negative utviklingen med kraftfulle tiltakspakker som det følger ekte penger med. Da Elevundersøkelsen ble publisert i januar, kom tiltakspakken på 35 millioner mot mobbing og for bedre skolemiljø. Det tilsvarer 55 kroner per elev.

På tross av sin historie er Robert optimist. Han sier at han faktisk kan skape noe banebrytende. Han skal ikke trenge å stå alene i det arbeidet. Det koster langt mer enn en femtilapp per person å håndtere de enorme helsekonsekvensene mobbing kan ha for resten av et langt liv. Arbeidet mot mobbing starter med erkjennelse, gode holdninger, vilje og stor innsats.

Lesekiosk er en ordning som etter hvert får et bredere feste rundt omkring i landet. Ordningen ble åpnet sommeren 2019 av kulturminister Trine Skei Grande og nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre.

Pr. juli 22 var det 125 lesekiosker i landet, 5 av dem i Troms. 3 i Tromsø, 1 i Harstad og en i Bardu.

Hensikten med lesekioskene er rett og slett å gi økt tilgjengelighet for å kunne bytte og låne bøker. Med store avstander i en kommune kan det på mange måter være upraktisk å komme seg til et et bibliotek for å låne en bok.

Samarbeidet om lesekiosken kom i gang med initiativ av foreningen !les, sparebankstiftelsen og Telenor. Slik ble de røde telefonkioskene tatt i bruk som et sted man kunne levere bøker til, og låne fra.

Rent praktisk blir telefonkiosken innredet med hyller, og plassert på strategiske steder som utenfor en butikk.

Det er jo smart å ta med seg noen leste bøker når man skal handle. Og ha med uleste bøker tilbake.

Hva taper vi om Norge ikke lenger skal ha et tett energisamarbeid med EU? Det er langt mer enn energibyrået ACER som står på spill. Vi må for alvor ta innover oss hvor dagens kraftdebatt er på vei.

Torsdag legger EØS-utredningen frem sin rapport – 12 år etter den første. På den lange lista over hva regjeringen ønsker at utredningen skal omfatte, har utvalget også tatt for seg energi og hva EØS-avtalen har å si for norsk energipolitikk og forsyningssikkerhet.

Utredningen vil utvilsomt føre til diskusjoner om Norges tilknytning til EU. Før den legges frem, er det uansett på tide med en alvorsprat før vi risikerer å la nok en mulighet til satsing på energiomstilling gå fra oss.

Saken har blitt enda mer aktuell etter at EUs energikommissær har sagt at Norge må innføre fornybardirektivet innen fem måneder. Budskapet er ikke til å misforstå: Nå har vi somlet nok, og det forventes at vi forholder oss til våre EØS-forpliktelsene. Hvis ikke, vil det få konsekvenser. Flere bransjeaktører har også bedt innstendig om at EUs fjerde energimarkedspakke innføres i norsk lov så snart som mulig.

Behov for å løfte blikket

EØS-utredningens anbefalinger vil selvfølgelig bli viktige, men vi er bekymret for at rapporten vil fyre oppunder en allerede opphetet debatt, og ikke bidra til løsninger. Med et stadig mer utfordrende debattklima om Kraft-Norge, frykter vi at også EØS-utredningen havner i en skuff, og dermed ikke vil føre til noen endringer.

Vi må derfor ta alvorspraten om hvor vi er på vei. Vi har på kort tid fått et debattklima hvor ingen tør å diskutere nye vindmøller på land, og hvor havvind og kjernekraft seiler opp som de nærmeste løsningene. Dette blir bare forsterket ved at norske myndigheter ikke er tydelige i sine standpunkter om Norges forhold til EU på klima- og energifeltet.

Vi har det travelt om vi skal nå våre klimamål. EU har siden 2020 satt opp et voldsomt tempo i den grønne omstillingen. Samtidig sier EU at dette kommer til å koste, og at ikke alle avgjørelser kommer til å bli populære. Men EU legger i alle fall til rette for en omstilling med tydelig regelverk, rammeverk og støtte.

Norge havner bakpå

Det er lett å havne i debatter om hvorvidt ACER er bra eller dårlig for norsk selvråderett. Samtidig vil flere politiske partier at energimarkedspakken ikke skal innføres i norsk lov. I en slik situasjon må vi heve blikket og se hvilke muligheter og konsekvenser et tett samarbeid med EU vil gi oss på energiområdet.

I dag er Norge i ferd med å komme bakpå som energinasjon. Verden løper nemlig fra oss mens vi krangler om et byrå som de fleste europeere aldri har hørt om, heller ikke de som jobber i Brussel. Hvis vi skyver på en tydelig satsing i et grønt energiskifte, får det store konsekvenser for oss på hjemmebane.

Administrerende direktør Ole Erik Almlid i NHO sa det godt på et seminar på Gardermoen tidligere i år: Hvis vi ikke lykkes med å elektrifisere industri og sokkel, vil alle de selskapene legge ned eller flytte ut. Det betyr utflytting av norske arbeidsplasser. Man kan si mye om at det grønne skiftet kommer til å koste mange penger og mye areal, men tap av arbeidsplasser og eksportinntekter vil koste Norge mye mer.

Når EØS-utredningen legger fram sin rapport på torsdag, bør den leses med en tanke om hva må gjøre for å få en økt satsing på energiomstilling i Norge. Vi må også tenke over konsekvensene av ikke å samarbeide med EU. Det kan godt tenkes at EU har løsninger vi i Norge kan dra nytte av, om vi er villige til å snakke sammen.