Ivan og Nina opplevde «helvete på jord» i hjembyen Mariupol. Nå lengter de etter å komme tilbake til en normal hverdag

Denne saken ble først publisert 18. oktober 2022, men blir nå åpnet for å markere ettårsdagen for Russlands invasjon av Ukraina.

24. februar i år, dagen Russland invaderte Ukraina, mistet Ivan (38) og hans eldre mor Nina vinduene i leiligheten sin.

Havnebyen Mariupol var blant Putins første mål – og innbyggerne fikk fra krigens første dag kjenne på grusomhetene det bærer med seg.

Ivan og Ninas hjemby, som før krigen hadde nærmere 500.000 innbyggere, ligger i dag i ruiner. Tusenvis ble drept i løpet av tiden med konstante angrep fra russiske styrker.

Etter at vinduene ga etter for bombene, tok det ikke lang tid før elektrisitet, mobildekning og internett forsvant. I to måneder søkte de tilflukt i en kjeller, og hadde svært begrenset tilgang til vann og mat.

Yevheniia (34) får ikke praksisplass – og hun er ikke alene

– Det var farlig

– Vi levde under forferdelige omstendigheter, forteller en følelsesladd Ivan.

Han snakker litt engelsk, det gjør ikke den 72 år gamle moren. Men selv om hun ikke forstår ordene, er også hun tydelig berørt av historien sønnen forteller.

Begge tørker tårer når de tenker tilbake på tiden i Mariupol.

– Vi så hunder, og lurte på om vi skulle spise dem, eller om de kom til å spise oss først.

– Hele tiden tenkte vi at «nå dør vi». Vi trodde vi allerede var døde, fortsetter han.

Kjelleren de satt i var like mørk og kald som situasjonen de befant seg i. På to måneder tok de ikke av seg skoene. Det var tross alt vinter.

Bomber smalt i ett, politiet var fraværende og kriminelle fikk fritt spillerom. Det var farlig, sier Ivan.

– Vi tenkte på å bli der, men vi kunne ikke det.

Olena (38) flyktet fra Ukraina og fikk seg fulltidsjobb etter tre måneder i Norge: – Jeg tror ikke på eventyr

Flyktet til Moskva

Byen har vært utsatt for jevnlige angrep siden 2014 – og Ivan og Nina har derfor forsøkt å rømme før. De søkte asyl i både Polen og Østerrike i 2016, men fikk avslag.

– De sendte oss tilbake til Mariupol for å dø, sier Ivan.

Men de kom seg vekk fra hjembyen til slutt. I april i år flyktet de til Moskva, til landet som angrep dem.

Uten særlig til penger, var målet å få hjelp til å komme seg videre ut i Europa. Til tross for at de hadde blitt avvist to ganger allerede.

– Vi måtte prøve igjen, selv om vi var blitt sendt hjem tidligere.

I mai fant de endelig frivillige i Russland de kunne stole på – og som betalte for skyssen til Norge. Mor og sønn var lykkelige for å endelig, etter mange, mange år, kunne få følelsen av trygghet tilbake.

Men selv om de ikke lenger lever i bomberegn, har følelsen av trygghet og normalitet latt vente på seg.

Tetiana våknet med en kvalm følelse: – Jeg skjønte med en gang at noe var på gang

Snart i mål med bosettingen av ukrainske flyktninger – legger allerede planene for neste år

Fem måneder på mottak

Ivan og Nina var innom Kirkenes, før de ble sendt til mottak i Honningsvåg. Allerede der opplevde de at problemene deres ikke ble tatt på alvor.

31. august kom de til Nordreisa – til akuttmottaket på Storslett. Hovedproblemet, sier Ivan, er at de – etter nesten fem måneder i Norge – fortsatt bor på mottak.

– Vi ser og snakker med andre flyktninger, og en etter en får de avtale om fast bosettelse. Men ikke vi. Er ikke det diskriminering? spør Ivan.

Begge har helseproblemer, og trenger medisiner. Ivan har i hjemlandet status som funksjonshemmet som følge av blant annet ryggproblemer. Dokumentene han har med seg bekrefter dette.

Moren har behov for medisiner for hjertet, og mangler dessuten så mange tenner at det er vanskelig for henne å spise.

Han spør seg om det er derfor de enda ikke har fått avtale om å bosette seg i en norsk kommune.

– Min mor er gammel, og kan ikke bidra så mye til samfunnet lenger. Men jeg kan, om jeg bare får litt hjelp. Jeg skal få en jobb og jeg skal være til nytte for Norge, men de tror meg ikke.

Belastende

– Noen kommuner trenger lenger tid for å få på plass bostedsløsninger, tjenestetilbud, barnehageplass eller særskilte helsetilbud.

Det sa direktør for IMDi Libe Rieber-Mohn til TV 2 i august om hvorfor flere flyktninger må vente i lang tid på fast bosettelse.

I mellomtiden lengter mor og sønn etter å komme tilbake til en noenlunde normal hverdag. Ventetiden og usikkerheten oppleves vanskelig og belastende.

De har heller ingen å spørre om hjelp, sier Ivan.

– Alle henviser oss til UDI og IMDi, men vi har ringt dit, og forklart vår situasjon. At vi er ofre, og at vi har problemer, men det hjelper ikke.

Urettferdig og umoralsk, kaller han det.

– Det er vanskelig å se de vi kjenner bli bosatt i norske kommuner. De får sjansen til å gå tilbake til et normalt liv, mens vi, som har sett helvete på jord, og som har helvete i sjelen, vi må vente.

Marina følger krigen i hjemlandet fra utsiden: – Det føles helt grusomt

Familien sitter i bomberom og hører eksplosjoner rundt seg: – De trodde dette var noe som bare skjedde på film

Nordreisabosatte Lana (31) har dratt til Ukraina: – Det er ikke et sted som er hyggelig nå