Først av alt: Jeg tror ikke politikerne i Kvænangen er korrupte og jeg tror ikke at de er ”nyttige idioter” slik ordfører Mevik skriver i Nordlys 23. april. Men jeg tror at de er nyttige – nyttige for et selskap som Marin Harvest som er helt avhengig av deres politiske velvilje. Slik velvilje oppnår man som ellers i livet ved å være både hyggelig og gavmild. Særlig hvis mye står på spill –som for eks. en dispensasjonssøknad. Gaver skaper bindinger og bindinger kan være konsekvensfylte. Men en ting er å være nyttig, noe annet er å være utnyttet. Og det er dessverre den skjebnen som er blitt Kvænangens politikere til del. De er utnyttet av verdens største oppdrettsselskap til å gi fra seg uerstattelige verdier uten å få noe igjen. Man kan gjerne kalle det knapper og glansbilder (IB) eller sølvpenger (Nordlys) – realiteten er den samme.

Ordfører Meviks innlegg er todelt. Den første halvparten dreier seg om å tilbakevise at han og hans politikere er korrupte. Det har verken jeg eller Nordlys  påstått og det blir derfor et slag i løse lufta. Den andre delen er en redegjørelse for den administrative håndteringen av dispensasjonssaken. Mye kunne vært sagt om det siste, men mitt anliggende har vært å peke på tre uavklarte forhold rundt søknaden:

  1. Miljøkonsekvenser. Her vet forskningen lite og kommunestyret dessverre enda mindre. Men det foreligger en voksende dokumentasjon på at oppdrettsnæringen er blitt ”sin egen verste fiende”, for å sitere Arne Luther. Sterkt økende medikamentbruk for å hanskes med sykdomsspredning, en stadig økende mengde resistent lakselus, negative konsekvenser for villfisk og rekebestand, kontinuerlig rømming til tross for alle ”nullvisjoner” (Aftenposten Innsikt juni 2015). Lakseforet er nå 70% vegetabilsk, dvs. soya dyrket i Brasil på bekostning av regnskogen. Importmengden av fór er større en eksportmengden av laks. I denne situasjonen annonserer så regjeringen en femdobling av oppdrettsnæringen og Marin Harvest forteller Kvænangen kommune at de representerer “fremtidens løsninger mot en ytterligere bærekraftig akvakultur”.

  2. Inntekter. Når Marin Harvest betaler 520 millioner for å få tilgang på Kvænangens fjordarealer, så sier det seg selv at her må det ligge store verdier. Så lenge den viktigste innsatsfaktoren er gratis (sjøareal), er det kun noen arbeidsplasser kommunene kan håpe på. Arealavgift og lignende er dessverre ikke noe Kvænangen kommunestyre kan vedta og Marin Harvest prøver selvfølgelig å redusere utgiftene mest mulig ved bruk av billig teknologi og innleid utenlandsk arbeidskraft. Resultatet er som nevnt at Kvænangen ender opp med 25.200 i skatteinntekter fra selskapet og et lønnlig håp om noen få nye arbeidsplasser – samtidig som man kan miste eksisterende arbeidsplasser.

  3. Rettigheter. Verken kommunen eller Marin Harvest har tatt høyde for at man kan ikke uten videre presse folk ut av deres næringsvei uten å gjøre opp for seg. Det har seg faktisk slik fiskerne på Spildra har utnyttet sine områder i noen tusen år uten innblanding av andre og dermed har de opparbeidet seg en sedvanerett. Dette prinsippet er akseptert av norske domstoler (jfr. Høyestererett 1985). Videre kan man trekke inn Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og FN’s konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP art. 27) som begge er tatt inn i norsk lov. Som påpekt av jussprofessor Ørebech i Nordlys 20.04, vil en rettslig avklaring kunne utløse store erstatningsbeløp. Slike rettigheter kan ikke reguleres bort av et kommunestyre, men må avklares i en rettsal.

Det er disse tre forhold dispensasjonssøknaden handler om sett fra kommunens side, men ordfører Mevik unngår dem alle i sitt innlegg. Jeg forventer ikke at kommunestyret skal diskutere regnskogen i Brasil eller Jon Fredriksens gjøren og laden. Men man burde ta inn over seg at man sitter på uvurderlige ressurser, har et ansvar for sine etterkommere og ikke bytter alt bort i – ja nettopp: knapper og glansbilder.