Fylkestingsrepresentant for KrF, Nils Einar Samuelsen, har reagert på at Pride-flagget nå skal brukes som symbol på sekkene som skal leveres til høstens 1. klassinger, og har offentlig gått ut med saken.
Like etter gikk også Truls Olufsen Mehus og Karin Arnesen Hamnevoll, begge lokalpolitikere for KrF og foreldre til seksåringer, ut med en lignende reaksjon. Etterpå har nedsettende karakteristikker og latterliggjøring ikke latt vente på seg. «Krf har benyttet anledningen til å blåse i hundefløyta for å mobilisere kristenkonservative krefter» … (og) «bruker dette som påskudd til å gå til angrep på homobevegelsen», påstår Agnete M. Hansen i Nordlys 13. mai.
Bør fylkeskommunen «tvinge» befolkningen til å fronte sitt budskap?
I samme avis er Jan Skogheim forundret over at sentrale Krf-ere «til alt overmål mente at dette var et politisk symbol». Og Jarle Heitmann tar steget fullt ut: «Nå er det altså fundamentalister som Truls Olufsen Mehus og Nils Einar Samuelsen» … «som ser spøkelser på høylys dag» … «Dette er konspirasjonsteorier og de samme teknikker som Donald Trump bruker; skap polarisering, hiv rundt deg med falske nyheter, skap hat».
Skuffende nok hiver Nordlys seg på samme argumentasjonen på lederplass dagen etter, og maner folk til «å holde et årvåkent blikk» med slike konspirasjonsteoretikere. - Intet mindre.
Er det noe Donald Trump vil bli husket for, så er det hans evne til å benekte realiteter og faktiske forhold. Lenge etter at alle relevante instanser har godkjent valget i USA, påstår han fortsatt at han ble frarøvet presidentembetet.
Det sentrale spørsmålet står fremdeles ubesvart fra politikere og redaktører
Er Samuelsen, Mehus og Hamnevoll kjent for konspirasjonsteorier og hatprat? Overhodet ikke. Alle tre er seriøse lokalpolitikere, som har grepet fatt i det helt åpenbare, at det er Pride-logoen som har kommet på disse skolesekkene. Selv ser vi ikke bort fra at det hele skyldes en glipp, at det egentlig skulle vært en regnbue, men at et eller annet ledd i bestillingskjeden bare tok noe som lignet.
Men de tre KrF-politikerne kan uansett ikke arresteres for at de tar utgangspunkt i faktum – den seks-fargede Pride-logoen. Som kjent har regnbuen minst sju farger, i tillegg til at den selvfølgelig, som navnet tilsier, har bueform. Nå skyver man en tolvåring som foreslo en regnbue på sekkene foran seg, og latterliggjør alle som godt ser forskjellen.
Våre førsteklassinger skal få med seg verdier som frihet og likeverd fra første skoledag
Hadde det blitt en regnbue på sekkene hadde dette ikke blitt en mediesak. Regnbuen er et fint symbol på mangfold og inkludering som også KrF helhjertet stiller seg bak. Men uansett hva intensjonen var, ble resultatet Pride-fargene. Kjenner man til FRI sin historie og ideologi er assosiasjonen uunngåelig. Dermed blir 3000 seksåringer ufrivillige reklameplakater for en ytterliggående pressgruppe sin politikk.
Dette må ses i sammenheng med fornektelsen som ofte kommer fram om at organisasjonen FRI og Pride ikke har noe med hverandre å gjøre. Det er som å hevde at lokomotivet ikke driver toget. Det skal ikke mange søk på nettet for å finne ut at FRI og Pride er to sider av samme sak og at begge driver med ideologisk politikk. Dersom man prøver å sette seg litt inn i hva organisasjonen FRI står for, vil man lettere kunne forstå hvorfor mange heller ikke kan støtte Pride.
KrF-politikere i harnisk over «regnbuesekk»: – Dette viser at vi har en lang vei å gå
På lederplass i Nordlys trekkes det fram hva som nå skjer i USA med abortloven, som et eksempel på hvor effektiv retorikken til konservative kristne kan være, og det advares mot samme utvikling her til lands. Dette er nesten utrolig.
I USA har det i flere tiår vært en stor pro-life gruppe som har kjempet for det ufødte liv sine rettigheter. I Norge har KrF og ulike menneskerettighetsgrupper kjempet for det samme i snart femti år. Skal KrF og organisasjonen «Menneskeverd» nå advares mot som farlige elementer? Man kan spørre om hvem det er som framsetter konspirasjonsteorier og hatprat!
Likevel er kanskje det mest skremmende med denne saken at ytringer i utakt med det flertallet mener, møtes med personhets – man tar personen i stedet for saken. Mange greier ikke å stå i det og velger i stedet å slette sine meninger eller lar være å ytre seg. Mekanismen blir en meningsinkvisisjon som skaper frykt for å si hva man innerst inne tenker. Det taper demokratiet – og vi alle – på.