For vel en uke siden skrev jeg en kronikk om Solhov Folkehøyskole som en utdanningsinstitusjon tuftet på den danske presten og salmedikterens Grundtvigs pedagogiske forståelse av allmenndanning. Foranledningen var et stort presseoppslag om fornorskning, og overskriften var så bombastisk at den «ropte» etter motforestillinger …
Helt unyansert hevder ordføreren i Lyngen, Dan Håvard Johnsen, at språkene samisk og finsk forsvant fort i årene etter at det prangende nye skoleanlegget sto ferdig i 1924. Han viser til folketellinger som dokumenterer at samisk og finsk var hovedspråkene for de fleste innenfor skolens nedslagsområde helt fram til 1930-tallet. Av dette konkluderer han med at disse språkene forsvant fort i årene etter at nye Solhov var kommet i drift, og med bakgrunn i dette mener han at det har vært begått mye urett på Solhov (...)
Ga dem muligheter
Som et supplement til den kronikken jeg skrev, vil jeg her gi noen kommentarer til Lyngen-ordførerens fortolkning av de folketellingene han viser til.
Kvenene var innvandrere fra Finnland på 1700 og 1800 tallet. På grunn av dårlige livsvilkår pakket de det aller nødvendigste og reiste til Norge med hele sin kultur på lasset. De var innvandrere som måtte tilpasse seg den nasjonale kulturen i Norge, og for å gjøre seg gjeldende, måtte de lære seg det norske språket, normer og lover, seder og skikker.
Dette betydde ikke at de samtidig helt kastet vrak på sin egen kvenske identitet. Det å være norsk statsborger ga dem både muligheter, rettigheter og plikter på linje med befolkningen ellers, og det er videre grunn til å anta at læstadianismen betød mye som en kvensk signatur … et identitetsbærende element der nok Gudsordet ble formidlet på deres morsmål.
«Kvener, norsk navn på folk av finsk herkomst i Norge. De er nå sterkt blandet med samer og nordmenn og de snakker norsk»
Tre stammers møte
Samtidig skulle de være en integrert del av engere lokalsamfunn, og som det innledningsvis står i denne teksten, så blandet de seg med befolkningen ellers gjennom det såkalte «tre stammers møte». I Norge var rimeligvis norsk både forvaltningsspråk og hovedmål så vel muntlig som skriftlig. Majoritetens språk i kvenenes nye hjemland ble «stammenes» fellesnevner som norske statsborgere. Så selv om folketellinger viser at det ble snakket samisk og kvensk i dagligtalen, betød det vel ikke at folk flest ikke behersket norsk?
Kvenske eller samiske elever som søkte til Solhov, var neppe så mange innenfor hvert årskull (80 – 100 elever) at de hadde slik innflytelse i sine engere miljø at det ga radikale utslag på folketellinger? Elevene fra disse miljøene var jo av andre og tredje generasjons innvandrere, de var norske statsborgere, de snakket norsk og de var velintegrerte samfunnsborgere.
Et personlig oppgjør mellom to kamphaner
De eldre var bærere
Det er grunn til å anta at de færreste av dem snakket finsk selv om de kunne ett og annet ord og uttrykk relatert til husholdningen og til daglige gjøremål ellers både hjemme og i bygda ellers. Det var primært de eldre som var bærere av det kvenske språket som et tydelig kulturkjennetegn, og som et apropos, kan det her nevnes at det jo er dette som er Marie Konstanse Skogstad sitt tema i boka «Tanker om et tapt språk».
Så elevene på Solhov i bestyrer Ingjald Leigland sin periode (1924 – 1948) var norsk ungdom av ulik etnisk herkomst som søkte til denne skolen «for å bli til noe». Allerede før de kom til skolen som bevisste og målrettete unge mennesker, var de så velintegrerte i det norske samfunnet at de gjennom oppholdet på folkehøyskolen bidro til at hvert kull fremsto nærmest som en assimilert enhet.
Nasjonal identitet
Deres kvenske forfedre kom til Norge av eksistensielle grunner, de tilpasset seg og ble fullverdige og respekterte samfunnsborgere. Generasjonene etter dem ble byggere av dette landet gjennom sine investeringer av eksistensielle karakter i betydning av utdanning og skolering for personlig vekst og utvikling til gagns menneske for yrkes- og samfunnsliv (...)
Da vi fikk riksdekkende radiosendinger på midten av 1930-tallet, større tilgang på aviser, faglitteratur, skjønnlitteratur og – ikke minst – en omfangsrik ukepresse, ble rimeligvis også den nasjonale identiteten styrket. Samtidig ble kommunikasjonene bedre, bosettingsmønstret var i endring og sosialt samkvem på ulike arenaer ble mere mangfoldig enn tidligere.
Solhov Folkehøyskole - en arena for allmenndanning og nasjonal bevisstgjøring
Fred og harmoni
Så disse strukturelle endringene la grunnlaget for å utviske markante kulturforskjeller slik at det ble utviklet harmoniske samfunn der folk levde i fred og harmoni med hverandre i et fellesskap tuftet på kristne etiske grunnverdier og medmenneskelighet som ledestjerne.
Kanskje disse megatrendene er den sterkest medvirkende årsak til språkutviklingen i de folketellingene ordføreren i Lyngen viser til? Så alt i alt handler vel egentlig dette om demografiske endringer i befolkningen og den generelle samfunnsutviklingen vi hadde i dette landet i den perioden det her er tale om…
Båtan og bygda ...
Hør, hvor det banker bak neste der ute
i ulik takt kommer det lyder fra hver skute
Vi kjenner frekvensen og toneleiet
for disse båtene er jo i vår kjæreste eie
Det dunker og hamrer ... en hel symfoni
med gode harmonier fra en tid som er forbi
En Wickmann, en Rapp, en Bolinder og en Union
så rytmiske og durstemte ... så unison
Hva var det de hette ... alle de vi her minnes ...
ja, jeg tenker på båtene som ikke lengere finnes
Det var Vestlyngen, Arnvid og gamle Elida
Sigrid og Arne ... som lå litt på sida
Så Lundtind og Fremtid helt innerst i Bukta
utenfor lå Agnes og Sjøliv med sneller for juksa
Davo-Vesla, sjarken Liv og store Fugløybanken
`det er jo disse båtan som vi her har i tanken ...
mens vi sakte blar i minnenes bok
og erindrer en tid som fremskrittet tok
Med enkle formuleringer og vinkelen vid
har vi skuet tilbake inn i vår tid ...
HVA MENER DU? Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening.
Send ditt innlegg til nyhet@framtidinord.no