2021 skulle bli ganske så annerledes enn hva jeg hadde sett for meg. Etter å ha vært i den aktuelle jobben i ett og et halvt år, ble det lyst ut fast stilling som sykepleier ved Lyngen legekontor. I ansettelsesprosessen ble jeg uriktig forbigått.

For å unngå at min sak «forsvinner» i saksgangen bak lukkede dører, ønsker jeg å belyse den også gjennom media.

Mitt navn er Katrine Karlsen, lyngsværing og tilbakeflyttet sykepleier, 34 år, på vei med barn nummer to. Jeg er i et samboerforhold med en "importert" arbeidsfør mann fra Nordreisa. Sammen skal vi besette jobber, barnehager, skoler, idrettslag og bidra i lokalsamfunnet så godt vi klarer.

Vi elsker livet på landet, og jeg elsker min egen kommune, Lyngen.

Med andre ord er jeg den personen Lyngens administrasjon og politikere har etterlyst i alle festtaler, hvor de siste 15-årenes klagesang har vært forgubbing, kompetanseflukt og befolkningsnedgang. I følge SSB sine tall er dette dessverre trenden i 10-årene som kommer...

De samme menneskene gjennomfører workshoper, oppretter prosjekter og utvalg, har lange fine innlegg og ofte kreative og fiffige løsninger på de problemene vi står overfor. De fleste løsninger blir det dessverre lite av, og som regel koster de mye penger.

Nå skal jeg komme med et tips til hvordan bidra til å snu denne trenden, tipset er gratis, og tipset er mye mer virkningsfullt enn både Lyngentrappa, promenaden på Lyngseidet og all verdens bolyst-tiltak:

Som den suverent største arbeidsgiveren har Lyngen kommune en unik mulighet til å beholde og tiltrekke seg gode arbeidsføre mennesker ganske enkelt ved å bli en god og forutsigbar arbeidsgiver.

Dessverre er det lite som tyder på at Lyngen kommune er på sporet av mitt tips. Tvert i mot tyder mye på at tross den heldige stillingen Lyngen kommune er i, med uvanlig mye dyktige mennesker, så evner ikke kommunen å rydde opp i personalsaker, konflikter, bekymringsmeldinger og manglende avvikssystem. Det stakkars kontrollutvalget har et tilfang på saker en storkommune verdig.

I et tankemessig sidesprang kan man drømme seg til en parallellverden, hvor min kommune, Lyngen, har vært en god og forutsigbar arbeidsgiver hvis lov, orden, beslutninger og prosedyrer har vært transparente, etterprøvbare og ikke minst rettferdige.

Tenk tanken, Lyngen kommune som en attraktiv arbeidsgiver! Hva ville ikke det gjort for befolkningsutviklingen? En så stor organisasjon ville vasset i folk som ønsker seg til en slik arbeidsgiver. Sykemeldingsstatistikken ville falt som en jarstein på Klakkan, og behovet for innleid arbeidskraft ville blitt erstattet av bofaste medarbeidere med familier.

Etter mange samvittighetsrunder med meg selv, har jeg stevnet saken for retten – vi er i konflikt, min kjære kommune og meg. Tross iherdige forsøk på å rette opp saken ved gjentatte henvendelser, klage på vedtak og saksbehandling og kontrollutvalg, har jeg møtt en føljetong av diffuse og dårlige forklaringer og et par alternative jobbtilbud som kommunen visste jeg ikke kunne takke ja til.

Dette er inderlig sårt og unødvendig. Jeg går ikke til retten for pengene i form av oppreisning. Jeg følger min hellige overbevisning om at jeg er utsatt for graverende urett av min arbeidsgiver. Jeg gjør dette for at flere skal slippe å havne i samme situasjon, og for at jeg som arbeidstaker ikke finner meg i å bli behandlet så uprofesjonelt.

I møte med den offentlig forvaltningen kan man føle seg så uendelig liten og maktesløs. Men støtte fra tidligere kolleger og følelsen av å stå trygt jordet gir det meg vilje til å kjempe for min rett.

I korte trekk dreier det seg om brutte løfter, antatt kameraderi, graverende prosessfeil, brudd på fortrinnsretten, brudd på egen utlysningstekst og ustødig juridisk behandling.

Det mest skuffende er imidlertid fraværet av trygge, tydelige og gode ledere som kan opptre med en viss profesjonalitet, ved å invitere til dialog eller i det minste være litt til stede i en svært vanskelig situasjon. Det ville vært langt å foretrekke foran det som nå oppleves som avvisning, nedslåtte blikk og en mørk taushet.

Jovisst er det ubehagelig for alle, trolig mest for meg. Men enten vi vil eller ikke, så bør vi være avhengig av hverandre, min kjære kommune og meg. Dere trenger folk som meg - jeg trenger en god og trygg arbeidsgiver!